Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 7: Velgermakt

Stemmerett

Grunnloven i 1814 gav stemmerett til menn over 25 år som oppfylte visse krav, bl. a. til eiendom og stilling i samfunnet. Full stemmerett for menn ble innført i 1898 og for kvinner i 1913. Aldersgrensen ble satt ned i flere etapper, i 1978 til 18 år.

Valgatferd

Hvem stemmer på hvilke partier og hvorfor? Og hvordan og hvorfor endrer oppslutningen om partiene seg fra valg til valg?

Velgere på vandring

En klar tendens i dag er at velgerne i stadig større grad ser ut til å være i drift. Mellom stortingsvalgene i 2001 og 2005 skiftet 40 % av velgerne parti. Aldri før har så mange velgere vært på vandring mellom partiene fra ett valg til det neste. Denne tendensen viste seg å snu ved valget i 2009. Da gikk vandringen mellom partiene ned til 31 %.

Den største partilojaliteten finner vi blant velgerne til Ap, H og KrF. Minst trofaste er Venstres velgere. Vandringen skjer i stor grad mellom partier som har liknende politisk farge, altså mellom SV/Ap/Sp på den ene siden og H/FrP/V /KrF på den andre.

Mange bestemmer seg sent. 27 % bestemte seg like før stortingsvalget i 2009. 11 % bestemte seg på selve valgdagen.

Valgforskning

Fram til begynnelsen av 1970-årene fikk valgforskerne stadig bekreftet hvor avgjørende de stabile sosiale trekkene ved velgerne var for partivalget deres.

Men det har blitt stadig vanskeligere å dele velgerne inn i sosiale grupper. Det skyldes bl. a. den generelle velstandsøkningen, globaliseringen og påvirkningen fra moderne medier.

En ny forklaringsmodell

Mange av dagens valgforskere fokuserer nå på tre elementer når de skal forklare velgernes partivalg:    

  • sosial bakgrunn (alder, kjønn, yrke, sektor, utdanning)
  • grunnleggende holdninger og plassering langs politiske skillelinjer
  • hvilke saker som er framme i valgkampen

Sosial bakgrunn

  • Alder: Blant FrPs velgere har det vært en tendens til at gjennomsnittsalderen er blitt stadig høyere. KrF har tradisjonelt hatt overvekt av eldre velgere. H har relativt jevn aldersfordeling blant sine velgere. Rødt har den yngste velgergruppen.
  • Utdanning: Ap og FrP gjør det klart best blant lavt utdannede. For SV, V og særlig H økt oppslutningen jo høyere utdanning velgerne har.
  • Kjønn: Kvinner har en tendens til å velge partier på venstresiden. Mange mener det er et uttrykk for at de er mer opptatt av myke verdier. Menn har, ifølge samme forklaring, en større tendens til å velge partier på høyresiden fordi de er mer opptatt av harde verdier, som skatt og økonomi.
  • Yrkesgruppe: Ap og FrP er klart overrepresentert blant arbeiderne, mens dette i liten grad gjelder SV. Blant selvstendig næringsdrivende er H klart overrepresentert.
  • Sektor: Det er en klar tendens til at offentlig ansatte, både kvinner og menn, velger partier i sentrum eller på venstresiden. Blant privat ansatte skårer H og FrP høyere.
  • Bosted: Bosted har trolig stadig mindre å si for valg av parti. Men det er noen klare tendenser. Ap står spesielt sterk i det indre av Østlandet og i Trøndelag, mens H skårer mest rundt Oslo og nedover Sørlandskysten. KrF og FrP er spesielt populære på Vestlandet, og Sp i Nord-Norge, Trøndelag og det indre av Østlandet.

Politiske skillelinjer og konfliktdimensjoner

Varige og dyptliggende motsetninger i samfunnet blir ofte omtalt som politiske skillelinjer,  konfliktlinjer eller konfliktdimensjoner.

Dagens valgforskere skiller mellom seks ulike dimensjoner i norsk politikk. Dimensjonene bygger på viktige skillelinjer i norsk politisk historie:

  • Offentlig-privat-dimensjonen handler om forholdet mellom bruk av offentlige løsninger på den ene siden og markedsløsninger på den andre.
  • Religiøs-sekulær-dimensjonen handler om synet på moralsk-religiøse spørsmål og kristendommens stilling i samfunnet. Denne dimensjonen kan også knyttes til den tradisjonelle motsetningen mellom    avholdsbevegelsen og liberale krefter i spørsmålet om regulering av alkoholomsetningen.
  • Sentrum-periferi-dimensjonen handler om motsetningen mellom sentrale strøk og distriktene.
  • Vekst-vern-dimensjone handler om synet på miljøvern kontra økonomisk vekst.
  • Global-nasjonal-dimensjonen handler om velgernes syn på globalisering og internasjonalisering.
  • Innvandring-solidaritets-dimensjonen handler om motsetninger i synet på innvandring og bruken av u-hjelp.

Ved valget i 2009 viste det seg at dimensjonene offentlig-privat, innvandring-solidaritet, vekst-vern og religiøs-sekulær spilte en viktig rolle både når det gjaldt stemmegivning og skifte av parti.

Saker i valgkampen

Tidligere hadde politikerne større kontroll over hvilke saker som ble viktige i valgkampen. I vår tid har mediene og ikke minst fjernsynet stor innflytelse over dagsordenen og hvilke saker som debattene under valgkampen dreier seg om. Til en viss grad kan vi si at nye sosiale medier har kommet inn som en ekstra informasjonskanal. Rundt 8 % av velgerne besøkte politikeres blogg eller Facebook-profil ved valget i 2009. Internett blir stadig viktigere som informasjonskilde ved valgene.

Oppsummering: Ny vekt på politiske dimensjoner

Valgforskerne legger størst vekt på følgende:

  • Det er velgernes verdier og plassering langs de politiske dimensjonene som i stor grad avgjør hvilke partier som er aktuelle å stemme på.
  • Det endelige partivalget blir imidlertid ofte bestemt av hvilke saker som blir løftet fram i mediene under valgkampen, og hvordan sentrale politikere mestrer debatten rundt disse sakene. 
  • Koblingen mellom aktuelle saker og tilliten til enkeltpartier blir avgjørende her. Denne tilliten endrer seg mye fra valg til valg, kanskje som følge av inntrykkene som blir skapt i massemediene.

Den kreative klassen

Valgforskerne snakker nå om en ny gruppe velgere som trolig vil få stor betydning framover den kreative klassen. Den domineres av høyt utdannede velgere mellom 31 og 50 år, bosatt i byer og tettsteder. En regner at den utgjør rundt en firedel av velgerne, med en kjernegruppe på rundt 10 % som har ekstra høy utdanning. Velgerne i den kreative klassen er mer positive til innvandring og innvandrere og er mindre religiøse enn resten av befolkningen. Ap er mest populært i denne gruppen, fulgt av SV, V og H. For dem er ikke det tradisjonelle skillet mellom høyresiden og venstresiden like aktuelt som tidligere.

Valgdeltakelse

Ved stortingsvalget i 2009 valgte ca. 24 prosent av velgerne å sitte hjemme. Unge og gamle har lavest valgdeltakelse. De unge har ikke opparbeidet noen følelse av borgerplikt, og vi kan også si at den politiske sosialiseringen ikke er fullført.

Et stabilt trekk har vært at valgdeltakelsen i sentrale strøk er høyere enn i utkantene. Og jo lenger unna folk er styringsorganene i Oslo, jo mindre tillit har de til at deres egen stemme har betydning.

Organiseringen av stortingsvalg

Valgordningen forteller hvordan valg skal gjennomføres, og hvordan mandatene (stortingsplassene) blir fordelt mellom partiene.

Valgkretser og mandattall

Alle fylker har et fast antall mandater, til sammen 169.

150 av dem er valgt inn som distriktsmandater, 19 av dem som utjevningsmandater.

Et fylke (=valgkrets) har mellom 4 og 16 distriktsmandater pluss ett utjevningsmandat hver.

Fylkenes mandattall kan endres hvert åttende år. Ved valget i 2013 vil f. eks. Oslo øke sitt mandattall til 19, mens Finnmark blir sittende igjen med 4.

Når det skal avgjøres hvor mange mandater hvert fylke skal ha, tar en hensyn både til befolkningens størrelse og fylkets totale areal. Resultatet blir at tynt befolkede fylker, som Finnmark, har flere mandater enn folketallet skulle tilsi.

På sett og vis er stortingsvalget i praksis egentlig 19 fylkesvise valg som blir slått sammen.

Nominasjonen

Det er partienes fylkeslag som setter opp lister med kandidater til en plass på Stortinget. Dette omtaler vi som partienes nominasjonsprosess.

Partiene er opptatt av at lista over kandidater, valglista, skal appellere til ulike grupper velgere. Derfor tar partiene ofte hensyn til bosted, erfaring, kobling til organisasjoner, kjønn og alder og eventuelt kjente navn. Fylkespartiets nominasjonsmøte vedtar den endelige valglista.

Fordelingen av 150 distriktsmandater

Fordelingen av mandatene skjer etter prinsippet om forholdstallsvalg. Har Sør-Trøndelag Ap fått 40 % av stemmene, skal det i prinsippet ha 40 % av Sør-Trøndelags ti mandater, altså 4.

Det er sjelden man får til full matematisk rettferdighet når man fordeler distriktsmandatene. Det skyldes både fordelingen av mandater mellom fylkene og selve utregningsmetoden (kjent som Lagues modifiserte metode, med 1,4 som første delingstall). For å bøte på det, har hvert fylke et utjevningsmandat.

Storbritannia – flertallsvalg i enmannskretser

Les s. 111.

Fordelingen av 19 utjevningsmandater

Etter fordelingen av de 150 fylkesmandatene er det vanlig at flere partier har fått en mindre eller større del av stortingsplassene enn det stemmetallet skulle tilsi. Et parti har kanskje fått 15 prosent av stemmene, men bare 12 prosent av mandatene. Avviket på 3 prosent innebærer at partiet har fått tusenvis av stemmer som ikke har gitt uttelling i mandater. Det kalles ofte bortkastede”stemmer.

Utjevningsmandatene, som er ment å skulle bøte på denne urettferdigheten, blir fordelt til de partiene som har størst avvik mellom andelen stemmer og andelen mandater i landet som helhet. Et parti får utjevningsmandat i det fylket der partiet var nærmest ved å vinne et av distriktsmandatene.

Sperregrense ved utjevningsmandater

Stortinget ønsker  å hindre at utjevningsmandatene bidrar til å slippe inn en rekke småpartier. Det innførte en sperregrense, slik at bare partier som har over 4 prosent av stemmene i landet som helhet, kan få utjevningsmandater.

Valgordningens uforenlige krav

Politikerne på Stortinget har gått inn for at valgordningen bør ivareta tre overordnede hensyn:

  1. Prinsippet om matematisk rettferdighet gjennom prinsippet om forholdstallsvalg.
  2. Handlekraftprinsippet: At valgordningen skal gjøre det lettere å danne stabile flertall på Stortinget. Derfor har valgordningen gitt ekstra mandater til største parti, gjennom et såkalt styringstillegg.
  3. Distriktsprinsippet: Politikerne ønsker at fjerntliggende og tynt befolkede valgkretser langt fra Oslo, som Finnmark, til en viss grad bør være overrepresentert i Stortinget: De bør ha flere mandater enn folketallet skulle tilsi.

Den viktigste årsaken til at det er vanskelig for de enkelte partiene å få fullt samsvar mellom andel stemmer og andel mandater, er at valget foregår i 19 valgkretser med fra 5 til 17 mandater til fordeling. Det er ikke lett å fordele 5 mandater matematisk rettferdig når det kanskje er 8-10 partier som konkurrerer om stemmene.

Folkeavstemninger i Norge

Les s. 113.

 

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider