Menneskerettighetene – filosofisk teori og politisk praksis

Eleanor Roosevelt holder et eksemplar av menneskerettighetserklæringen i 1949. Wikimedia Commons

Menneskerettighetene – filosofisk teori og politisk praksis

Artikkel 1 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter slår fast at

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» 

Alle stater som er medlemmer av FN, deriblant Norge, er forpliktet til å ivareta borgernes menneskeverd og menneskerettigheter.

Rettighetene det er snakk om er blant annet retten til liv og sikkerhet, tanke- og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til helse og velferd, rett til privatliv og retten til vern mot diskriminering. Menneskerettighetene beskytter også mot vilkårlig fengsling, mot at man kan holdes fengslet uten dom, og mot at myndighetene kan ta i bruk tortur.

Grunntanken bak lovgivningen er at vi som mennesker har disse rettighetene rett og slett fordi vi er mennesker, og at vi alle er født med det samme menneskeverdet. Menneskerettighetene kalles ofte universelle, noe som betyr at menneskerettighetene ikke skal begrenses av faktorer som geografi, klasse, nasjonalitet eller etnisitet – de skal gjelde alle mennesker.

I dag er tanken om at alle mennesker er like mye verdt, og at vi alle er født med bestemte grunnleggende rettigheter utbredt, i alle fall i demokratiske land. I Norge tar de fleste for gitt at hver og en av oss har visse grunnleggende rettigheter som ingen kan ta fra oss.

Menneskerettighetene fikk sitt internasjonale «gjennombrudd» i 1948, gjennom FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Et gigantisk brudd på millioner av menneskers grunnleggende rettigheter – andre verdenskrigs massedrap av flere grupper «uønskede» mennesker, herunder opp mot seks millioner europeiske jøder – betraktes gjerne som den utløsende årsaken til at så mange land signerte denne avtalen etter 1948. Tanken om menneskerettigheter er imidlertid mye eldre – og har overlevd som idé gjennom flere århundrer fram til den i nyere tid hat fått et internasjonalt gjennombrudd – både som ideal og som praktisk politikk. (Reell respekt for menneskerettighetene er likevel ingen selvfølge, og på et globalt nivå brytes de kontinuerlig.)

 Fra moralfilosofisk ideal til praktisk politikk

Vi finner tanker om menneskerettigheter i både vestlig og østlig filosofisk tradisjon. Den kinesiske filosofen Konfutsius var opptatt av at alle mennesker hadde rett til å leve under et humant styresett. I antikken finner vi tanken om naturlige menneskerettigheter hos både Platon og Aristoteles, hvor idealene var likhet for loven og lik respekt for alle borgere. I Platons idealstat skulle også kvinner ha stemmerett, en radikal tanke som sto langt fra samtidens politiske virkeligheten. Selv om idealene om like rettigheter for alle borgere var til stede i filosofien, var det nemlig kun et fåtall av innbyggerne som ble regnet som borgere i de greske bystatene.

I europeisk middelalder framhevet den katolske kirken at menneskenes guddommelige rett skulle stå over verdslig lovgivning, og universelt menneskeverd har vært viktig for en rekke kristne tenkere og bevegelser. Et eksempel på slik tenkning i praksis, er kvekernes (et protestantisk kirkesamfunn, stiftet i England i 1652) kamp mot slaveri og slavehandel.

På 1700-tallet framhevet mange av de såkalte opplysningsfilosofene at den moralfilosofiske tanken om naturlige menneskerettigheter burde reflekteres i konkrete politiske og sosiale rettigheter som ville få praktiske konsekvenser for menneskenes liv. I denne perioden finner vi flere forsøk på å gjøre den filosofiske tenkningen omkring menneskerettigheter om til praktisk politikk. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og den franske revolusjonserklæringen fra 1789 betraktes som de første skriftlige lovtekstene som slår fast at alle mennesker har visse universelle og ukrenkelige rettigheter. Etter disse to forfatningene fulgte en rekke andre nasjonale lovtekster, bland andre den norske Grunnloven fra 1814.

Menneskerettighetene har altså gått fra å være et rent ideal og et tema innenfor filosofien til å reflekteres gjennom internasjonale avtaler, og er nå integrert i lovverket i en rekke land. Det er gjennom denne lovfestingen at menneskerettighetene får konkret betydning for enkeltmennesker. Selv om mange av oss tar disse rettighetene for gitt, opplever mennesker over store deler av verden at deres mest grunnleggende rettigheter brytes daglig. I dagens Syria og Myanmar brytes mange innbyggeres rett til liv og sikkerhet kontinuerlig. Retten til å ytre seg fritt uten å havne i fengsel for det, brytes også flere steder i verden. Juridisk sett gjelder menneskerettighetene kun i de statene som har sagt seg enig i at de skal gjelde for deres borgere, men selve ideen bak universelle menneskerettigheter er at dette er rettigheter alle mennesker er født med.

Oppgaver

Spørsmål til teksten:

1. Hvilke menneskerettigheter har vi som borgere i Norge?
2. Hva menes med universelle menneskerettigheter?
3. Når ble ideen om menneskerettigheter formalisert gjennom nasjonale avtaler?
4. Når ble ideen om menneskerettigheter formalisert gjennom internasjonale avtaler?
5. Hva regnes som den utløsende årsaken til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter?

Skrive- eller diskusjonsoppgaver:

Oppgave 1:

Mange mennesker i verden opplever at deres grunnleggende rettigheter brytes, særlig i forbindelse med krig eller andre former for vold fra myndighetenes side. Finnes det eksempler på menneskerettighetsbrudd i Norge i dag?

Oppgave 2:

Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 trekkes gjerne fram som den første teksten som slo fast at alle mennesker var født like, og at myndighetene måtte respektere at borgerne har visse ukrenkelige rettigheter. Samtidig eide flere av dem som utarbeidet erklæringen slaver, og verken svarte eller kvinner hadde de samme politiske rettighetene som hvite menn. For oss kan dette framstå som selvmotsigende – hvordan tror du de amerikanske «founding » så på dette spørsmålet?