Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 28: Miljø- og klimautfordringen

HUNDREÅRETS POLITISKE UTFORDRING

Utslippene av drivhusgasser eller klimagasser forsterker den naturlige drivhuseffekten som regulerer temperaturen på jorda. Konsekvensene blir ifølge FNs klimapanel global oppvarming, oversvømmelser, ørkenspredning og mer urolig og ekstremt vær. Verdenshavene kan komme til å stige med opp mot en meter i løpet av de neste hundre årene. Boområdene til millioner av mennesker kan bli satt under vann.

Utfordringen for verdens politiske myndigheter og internasjonale organisasjoner er enorme:

Klimaendringene må stabiliseres og helst reverseres. Det kan trolig bare gjøres gjennom et bredt internasjonalt samarbeid. Verdens ledere har hittil hatt som mål at hovedtrekkene ved det økonomiske systemet og vektleggingen av økonomisk vekst skal bestå. De vil ha bærekraftig vekst, en vekst som ikke forringer naturmiljøet for framtidige generasjoner. Det gjenstår å se om dette er mulig å gjennomføre.

Norge er en av verdens største oljeeksportører. Mange mener vi derfor har et spesielt ansvar for å motvirke klimaendringene og følgene av dem.

NOEN VIKTIGE ÅRSAKER TIL MILJØ- OG RESSURSPROBLEMER

La oss se nærmere på noen årsaker til at miljøet blir påvirket av samfunnsforhold:

Produksjon og forbruk

Dagens høye velstandsnivå i de vestlige landene er et resultat av industrialiseringen som skjøt fart på 1800-tallet. Helt fram til i dag har kull og olje vært viktige energikilder i de industrialiserte samfunnene.

Feil priser

Frihandel og økonomisk globalisering gjør at produsentene er nødt til å produsere billigst mulig for å overleve i den internasjonale konkurransen. Da kan de ikke ta seg råd til omfattende miljøtiltak. Miljøorganisasjonene peker på at prisen på en vare også må gjenspeile de kostnadene som knytter seg til det å produsere miljøvennlig.

Farlig fattigdom

Også fattigdom skaper miljøproblemer, men ofte i en mer lokal eller regional form. Fattigdom fører til høye fødselstall, som i sin tur resulterer i press på naturressurser: Den fattige familien er nødt til å tyne jorda si til det ytterste. Følgene blir til slutt utarming av jorda, jorderosjon og ørkenspredning. Ofte rydder fattige bønder seg ny jord ved at de svir av verdifull regnskog i stort omfang. Dette reduserer det biologiske mangfoldet.

Et problem er det også at mange fattige stater ikke har økonomi eller teknologi til moderne rensemetoder.

Et ytterligere problem er at transnasjonale selskaper legger produksjonen til fattige stater nettopp fordi de ikke setter kostbare krav til rensing og kontroll av utslipp.

ALLMENNINGENS TRAGEDIE

Allmenning: område eller ressurs som er felles

  • Redusert biologisk mangfold: Det blir antatt at hundre arter dyr og planter forsvinner hver dag, med risiko for å miste kilder til matproduksjon og medisinframstilling – for alltid.
  • Svekket ozonlag: Dette fører til økt ultrafiolett stråling, noe som skader mennesker, dyr og planter.
  • Ødelagt jordsmonn og vann: Avfallet hoper seg opp og forgifter jordsmonn og vann nesten overalt på jorda.

Et stort og økende problem er jorderosjon og ørkendannelser.

Gratispassasjerene

Et problem med felles ressurser er at alle i utgangspunktet har interesse av å være gratispassasjerer. En ønsker ikke selv å bli påført byrder og ansvar. Å redusere utslipp av klimagasser koster penger. De landene som ikke ønsker å gjøre noe med utslippene, får dermed konkurransefordeler i verdensøkonomien.

Veier ut av allmenningens tragedie

For å komme ut av allmenningen problem og utfordringen med gratispassasjerer har mange konkludert med at verdens stater og bedrifter må forplikte seg til å ta ansvar gjennom internasjonale juridisk bindende avtaler. En slik avtale kan gå ut på at de rike betaler for de fattige for å bruke mindre av ressursene, eller at de rike statene finansierer eller gjennomfører tiltak i fattige stater.

Enkelte hevder at overnasjonalt samarbeid må til for å unngå problemet med gratispassasjerer.

INTERNASJONALT SAMARBEID OM MILJØVERN

Fra slutten av 1960-årene var det stort sett bare sikkerhet og økonomisk vekst som sto i fokus i vestlige land. Miljøproblemer har stått på dagsordenen i 40 år, men først i de siste årene har det vokst fram en erkjennelse av at alle er i samme båt, at det dreier seg om globale miljøproblemer.

Tre sider av det internasjonale arbeidet for miljøvern har de siste årene vært spesielt tydelig:

  • Forskning: Det har foregått et faglig arbeid innenfor rammen av FNs klimapanel.
  • Politikk: Internasjonale forhandlinger, hvor høydepunktene har vært Klimakonvensjonen (1992) og Kyotoprotokollen (1997).
  • Økonomi: Ideen om at økonomisk vekst og miljøreguleringer kan kombineres ved hjelp av økonomiske virkemidler, f. eks. avgifter og omsettelige kvoter, har slått igjennom.

Klimakonvensjonen (1992)

Dette er en rammekonvensjon som ikke pålegger partene juridisk bindende forpliktelser til å redusere utslippene av klimagasser. Den inneholder først og fremst en intensjonserklæring om å stabilisere utslippene på 1990-nivå.

Avtalen slår fast at de industrialiserte landene skal gå foran i arbeidet med å få kontroll med utslippene av klimagasser. U-landene skal ikke pålegges restriksjoner når det gjelder klimagasser.

Kyotoprotokollen (1997)

Møtene i Kyoto var en del av oppfølgingen av Klimakonvensjonen. Her ble industrilandene til slutt enige om at en i perioden 2008-2012 skal kutte utslippene med 5,2 prosent i forhold til 1990-utslippene. Etter harde dragkamper fikk de enkelte ulike utslippsmål, bl. a. bestemt av tidligere utslippsnivå og evne til rensing.

Norge skulle få øke sine utslipp med 1 prosent i forhold til 1990-nivå, men i dag er Norge fortsatt langt over dette nivået.

Kostnadene ved å redusere utslipp varierer betydelig fra land til land. Land som ville få store utgifter ved å sette avalen ut i livet, fikk gjennomslag for fleksible mekanismer, dvs. at tiltakene skulle være basert på kostnadseffektivitet. Pengene skulle brukes der de bidro til størst mulig utslippsreduksjon.

Tre slike fleksible mekanismer ble vedtatt:

  • Kvotehandel: Det skal være mulig for myndighetene i et industriland å kjøpe og selge utslippskvoter. En stat som ikke slipper ut like mye som den har anledning til, kan selge den ”ledige” utslippsmengden som en kvote til andre land.
  • Felles gjennomføring: Et industriland kan betale for tiltak som en mener vil redusere utslippene i et annet land. Det gir landet som betaler, rett til å slippe ut mer hjemme.
  • Den grønne utviklingsmekanismen: Industrilandene kan sikre seg utslippsrettigheter ved å betale for klimatiltak i u-land.

Mange var kritiske til disse fleksible mekanismene. De hevdet at rike land kunne kjøpe seg fri fra forpliktelsene sine til å redusere egne utslipp.

Kyotoprotokollen trådte i kraft i 2005 etter å ha blitt ratifisert av 127 stater.

Både USA, Kina, India og Brasil står utenfor.

Durban 2011: Fortsatt lang vei mot en ny klimaavtale

Verdens stater møttes i Durban i Sør-Afrika for å legge grunnlaget for en avtale som skulle erstatte Kyoto-protokollen. Det ble ingen enighet om en ny avtale. Mange var skuffet. Men noen lyspunkter ble trukket fram:

  • USA, India og Kina aksepterte å delta i en avtale som skal forhandles fram innen 2015 og tre i kraft fra 2020
  • Det skal etableres et internasjonalt fond so skal finansiere klimatiltak i utviklingsland• Kyoto-protokollen forlenges med fem eller åtte år.

NORSK KLIMAPOLITIKK

Norge framstår som en av de verste statene i verden når det gjelder utslipp av klimagasser per innbygger – dersom en regner med oljen og gassen som vi selger til utlandet. Vi har enorme inntekter av salget av disse kildene til klimaskadelige utslipp. Mange mener derfor at Norge har et særlig stort ansvar for å finne løsninger på økningen i de globale utslippene av klimagasser.

Internasjonale forpliktelser

I Kyoto-protokollen har vi forpliktet oss til å begrense utslippene av klimagasser innen 2012 til et nivå som ikke er høyere enn en prosent over 1990-nivået. For Norge har det vært viktig å få gjennomslag for fleksible mekanismer, som kvotehandel og gjennomføring av tiltak i u-land. Begrunnelsen er at det vil gi mer utslippsreduksjon per krone enn om en skulle gjennomført dyre tiltak i Norge med begrenset effekt.

I motsetning til de fleste andre land innførte Norge avgift på utslipp av karbondioksyd allerede i begynnelsen av 1990-årene. Dette førte til mange renssetiltak.

Miljøpolitiske mål

  • Norge skal være karbonnøytralt i 2050. Utslippene skal være null. Utslipp her i landet skal kompenseres med tiltak andre steder.
  • Norge skal øke Kyoto-forpliktelsen sin. Målet er å få ned utslippene med 10 prosentpoeng under1990-nivå.

Tiltak

For å nå disse målene mener regjeringen at det er viktig å komme framtil en bedre internasjonal klimaavtale så fort som mulig. Noreg må dessuten bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland og raskt voksende økonomier, som Kina og India.

Innsatsen for å redusere utslipp også i Norge må intensiveres. Klimamedlingen legger opp til to tredeler av de norske kuttene må tas gjennom tiltak her hjemme. Prinsippet skal være at den som forurenser, skal betale. I praksis betyr det at de som forurenser, må betale en avgift, kjøpe kvoter på det europeiske klimakvotemarkedet eller betale for rensing.

 

 

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider