Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 26: Fattige stater

DE FATTIGE - TRAGEDIE OG POLITISK UTFORDRING

Håpefulle unggutter som drukner på vei fra Afrika til Kanariøyene, barn som må flykte fra krig - dette er den fattigdommen vi alle kan se i mediene og som turister.

En mindre synlig, men like tragisk fattigdom finner vi hos den afrikanske kvinnen som ikke har råd til riktig mat og skolegang for barna sine, foreldre som dør fordi de ikke har råd til medisin, barn som må arbeide tolv timer om dagen for dårlig lønn etc.

Likevel har levealderen og dem materielle levestandarden økt for hundrevis av millioner mennesker de siste årene. Men i mange stater eksisterer rikdom og fattigdom side om side. I mange land, ikke minst i Afrika, er rikdommen fortsatt samlet på få hender.

Fattigdom i globaliseringens tid

Tidligere var verdens fattige ikke alltid klar over andres rikdom. Men innvandring, turisme og ikke minst internasjonale nyhetsmedier, Internett, filmer og tv-serier har vist de fattige hvordan de rikes verden er - og omvendt. Globaliseringen har slik sett gjort urettferdighet og skjev fordeling til et felles ansvar og felles problemområde. Det er ikke lenger vi rike på den ene siden og de fattige langt der borte. Handel, bistand, flyktningstrømmer og medier binder oss sammen.

Fattigdommen er en utfordring for oss som medmennesker. Mange mener det er umulig å akseptere at små barn fortsatt dør av mangel på rent drikkevann en kort flyreise unna, mens de selv lever i overflod.

Men det er også mer praktiske, økonomiske og politiske grunner til at fattigdommen berører oss alle:

  • Fattigdommen innebærer grove brudd på de internasjonale menneskerettighetene.
  • Fattigdommen fører til krig og internasjonal kriminalitet, kamp om ressurser og makt.
  • Fattigdom bidrar til smugling av våpen og narkotika, menneskesmugling, prostitusjon.
  • Fattigdom skaper helse- og miljøproblemer, ekstra press på naturresursene.
  • Fattigdom skaper flyktninger.

Å MÅLE VEKST OG FATTIGDOM

Å måle fattigdom, ulikhet, velferd og livskvalitet er vanskelig. For hvem skal bestemme hva som er et godt liv? Når vi skal studere fattigdom og fordelingen av goder i internasjonal politikk og økonomi, blir det ofte til at vi holder oss til materielle verdier.

Bruttonasjonalprodukt (BNP)

Verdien av produserte varer og tjenester pr. hode i løpet av ett år.  Vekst i BNP = økonomisk vekst. Men BNP har klare begrensninger blant annet fordi dette målet sier ingenting om hvordan verdiene fordeles.

FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI)

Skal gi et mer sammensatt bilde av velferdsnivået i et land. Indeksen bygger på tre faktorer: forventet levealder, utdanning og inntekt per innbygger (levestandard).

NOEN KJENNETEGN VED FATTIGDOM OG FATTIGE STATER

  • Jordbruksbasert økonomi.  Eksportinntekter ofte fra et par viktige råvarer fra jordbruket. 
  • Lite utviklet industri.
  • Analfabetisme
  • Sykdommer, høy barnedødelighet
  • Ekstremt skjev fordeling av goder
  • Forslumming av storbyene
  • Lite utviklet infrastruktur (vann- og kraftforsyning, veier, telefon, jernbane m.m.)
  • Autoritært elitestyre

VEKST OG FRAMGANG - MEN LANGT IGJEN

De siste tiårene har det foregått betydelig vekst og framgang i Sørøst-Asia, ikke minst i stater som Kina, Taiwan, Sør-Korea og Singapore.
India har også gjort store framskritt.
Midtøsten har hatt en mer ustabil utvikling, bortsett fra oljeeksporterende land.
Også mange latinamerikanske land og afrikanske stater har hatt stor økonomisk vekst.

Men utviklingen har vært ujevn og kommer ikke alle til gode. Store befolkningsgrupper, ikke minst på landsbygda, blir hengende etter.
Muligheten for fortsatt økonomisk vekst i fattige stater avhenger bl. a. av om de klarer å kontrollere befolkningsveksten. Andelen ekstremt fattige i disse landene vil trolig fortsette å synke. Men fordi folketallet øker, kan det gå lang tid før antallet minker.

Tusenårsmålene

Verdens statsledere vedtok i 2000 de såkalte tusenårsmålene med sikte på en dramatisk reduksjon av fattigdom, globale helseproblemer og urettferdighet innen 2015.

Aldri har så mange hatt så god helse og gode materielle vilkår som i dag. Levealderen fortsetter å stige. Andelen som lever i ekstrem fattigdom, er på vei ned. Nesten alle barn i fattige land begynner nå på skolen. Barnedødeligheten har sunket dramatisk. Tilgangen til rent drikkevann blir stadig bedre.
Men kampen mot hiv har vært vanskeligere i mange regioner.

Vekst for hvem?

Den økonomiske veksten det siste tiåret har ikke bare kommet den tradisjonelle eliten til gode. Millioner har blitt løftet opp, og de utgjør en voksende middelklasse i byene. Samtidig blir landsbygda hengende etter.

STORE FORSKJELLER MELLOM FATTIGE LAND

  • NIC (newly industrialized countries): Mange land, særlig i Øst-Asia og Sør-Amerika, har gjennomgått en betydelig økonomisk vekst de siste tiårene, blant annet som følge av vellykket satsing på industri og utenlandske investeringer.
  • Oljelandene: Stater i Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika med betydelig inntekt, men fortsatt svak industriell og teknologisk sektor.  Gir betydelig avhengighet av fortsatt høy olje/gass-eksport.
  • MUL (minst utviklede land): Stater, i stor grad i Afrika, kjennetegnet av høy utenlandsgjeld, lave investeringer, politisk ustabilitet og sykdommer som aids og malaria.  Stillstand, små utsikter til klar vekst og utvikling.

ÅRSAKER TIL AT STATER ER FATTIGE

Historisk bakgrunn

Mange stater er merket av sin fortid som koloni og den rollen de ble pålagt som råvareprodusenter da de vestlige landene trakk dem inn i verdensøkonomien på 1800-tallet.

Ytre årsaker:

  • Lave råvareprisene og det skjeve bytteforholdet
  • Handelsbarrierer (toll osv.) i de rike landene
  • Manglende suverenitet og kontroll, blant annet som følge av pågående vestlige transnasjonale selskaper med klare krav og effektive pressmidler.
  • Høy utenlandsgjeld

Indre årsaker:

  • Manglende vilje og kompetanse hos de politiske lederne.
  • Korrupsjon
  • Feilslått økonomisk politikk, ikke minst mange mislykkede forsøk med planøkonomi og importreduksjon.
  • Migrasjon/"hjerneflukt"”
  • Onde sirkler: Problemene forsterker hverandre!

NORSK BISTANDS- OG UTVIKLINGSPOLITIKK

Den norske bistandspolitikkens fremste mål er å redusere antall mennesker som lever i fattigdom, og legge grunnlaget for samfunn bygd på demokrati, likestilling og bærekraftig utvikling. Sysselsetting, helse og utdanning står sentralt.

Det er verd å merke seg at norsk utviklingspolitikk ikke bare handler om å overføre penger til fattige stater. Det må omfattende politiske reformer til.

Dagens utviklings- og bistandspolitikk har flere sentrale punkter. Se s. 378.

Bilateral og multilateral hjelp

Norsk bistand har i flere år holdt seg på rundt en prosent av bruttonasjonalinntekten. Det er et høyt tall sammenliknet med andre rike land. Den bilaterale hjelpen blir gitt direkte til hvert enkelt utviklingsland, og den multilaterale hjelpen blir formidlet via internasjonale organisasjoner, hovedsakelig gjennom FN. Rundt en tredel av hjelpen blir formidlet gjennom humanitære organisasjoner.

Norsk fredspolitikk

Norge har hatt en sentral posisjon i arbeidet for fred flere steder, ikke minst i fattige deler av verden. Særlig i konflikten mellom palestinerne og Israel har Norge spilt en aktiv rolle.

Mange former for hjelp

Forskere og journalister har de siste årene avdekket mange eksempler på mislykkede bistandsprosjekter.
Mye tyder på at norsk hjelp til fattige land dreies fra bistand til utviklingssamarbeid. Kanskje kan investeringene til Oljefondet bidra til vekst og utvikling i land og regioner. De betydelige pengebeløpene som minoritetsbefolkningen i Norge overfører til sine opprinnelige hjemland, hører også med i dette bildet.

Business foran bistand?

Mange har hevdet at norsk bistandspolitikk er preget av dobbeltmoral. Utad viser vi vilje til å hjelpe fattige stater, men i praksis havner mye av bistandspengene hos norske bedrifter som blir trukket med i utviklingsprosjekter i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Norge er blitt kritisert for at vi ikke bidrar til endringer i det internasjonale handelssystemet (WTO), som kunne gjort det lettere for fattige stater å få innpass på vestlige markeder.

Forum (s. 382-384)

Her behandles bl.a:

Hvor er veien ut av fattigdommen? 

To tradisjonelle syn på tiltak for å fremme utvikling: Markedstilhengerne (frihandel) og reguleringstilhengerne (politisk styring).  De fleste, også i de fattige landene selv, anerkjenner i dag behovet både for regulering og tilpasning til markedet.  Spørsmålet blir hvor mye politisk regulering som er nødvendig.

Andre spørsmål knyttet til staters vei ut av fattigdom:

  • Satse på eksportinntekter før man bygger ut velferdsordninger for folk flest?
  • Er det viktigere at de fattige statene får tollfri adgang til rike land enn at de får økt bistand (u-hjelp)?
  • Bør vestlige stater og organisasjoner som er dominert av disse, som Pengefondet og Verdensbanken, stille detaljerte krav til mottakere av lån og bistand (og dermed blande seg inn i disse statenes interne politiske prosesser)?
  • Bør fattige råvareproduserende stater samarbeide om å begrense produksjonen, for eksempel av kaffe, og dermed presse prisene opp?  Eller tjener de mest på en fri og åpen konkurranse?  (Er råvaresamarbeid i det hele tatt praktisk mulig for andre produkter enn olje…?)
  • Transnasjonale selskaper: Er de en nøkkel til vekst eller er de en trussel mot fattige staters ønske om vekst og utvikling?
  • Bør vestlige stater og banker slette fattige staters gjeld – eller gir dette bare disse statene mer penger til å bruke på opprustning og luksusliv for den politiske eliten?

 

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider