Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 25: Økonomi og handel

INTERNASJONAL POLITIKK OG HANDEL HENGER SAMMEN

Et viktig politisk mål for de fleste stater er økt velferd for befolkningen. En måte å oppnå dette på er gjennom internasjonale økonomiske forbindelser som handel og investeringer.

Den internasjonale økonomien gjør at statene både rivaliserer og samarbeider med hverandre.

  • Ulike land konkurrerer om ressurser, markeder, investeringer osv.
  • Samtidig samarbeider myndigheter om rammene for næringslivet og internasjonal handel, f. eks. gjennom WTO.
  • Handelen kan skape store endringer i internasjonale maktforhold når enkelte stater opplever enorm vekst, mens andre opplever kriser og stagnasjon.
  • Mange stater står overfor en felles utfordring: Store transnasjonale selskaper truer med å ta makten fra dem.
  • Internasjonale økonomiske forbindelser påvirker direkte og indirekte den offentlige fordelingen av viktige velferdsgoder. Det er nok å nevne hva oljeprisen betyr for det norske statsbudsjettet.

FRA PROTEKSJONISME TIL FRIHANDEL

De første tiårene etter andre verdenskrig beskyttet statene sine egne næringer mot konkurranse utenfra, såkalt proteksjonisme, gjennom tiltak som høye tollsatser, subsidier og kvoteordninger.

Fra 1960-årene har rike vestlige stater samarbeidet, ikke minst gjennom WTO, om å redusere proteksjonismen. Internasjonal økonomi preges stadig sterkere av frihandel.

At politikerne har gitt avkall på mye av sin regulering og kontroll, har betydd økt spillerom for bedrifter, transnasjonale selskaper, banker og andre investorer i den internasjonale økonomien. En følge er at verdenshandelen aldri har vært større enn i de siste årene. 

Det internasjonale samarbeidet har presset statene til å bruke andre teknikker enn toll for å beskytte det nasjonale næringslivet sitt. De kan bruke statsstøtte, sette ulike krav til standard (miljø, helse eller tekniske krav) eller forlange at land med stor eksport holder litt tilbake.

FORMER FOR ØKONOMISK GLOBALISERING

Den økonomiske globaliseringen er tydeligst innenfor valutamarkedet, aksjemarkedet, direkte investeringer (kjøp av bedrifter) og internasjonalisert produksjon og handel. Statene har ikke ønsket å åpne grensene for fri flyt av arbeidskraft mellom kontinentene.

Valutamarkedet

Pensjonsfond, finansinstitusjoner, andre bedrifter og privatpersoner som har penger å plassere, veksler til seg andre lands valutaer og verdipapirer. Slik kan de spekulere i at noen land har høyere rente enn andre, og i at den valutaen eller det verdipapiret de velger, skal stige i verdi.

Aksjemarkedet

Hvis et aksjekjøp er begrunnet bare med ønske om økonomisk gevinst, og ikke med ønske om  kontroll over selskapet, kaller vi det porteføljeinvesteringer.

Dessuten er det i dag mulig å handle aksjer 24 timer i døgnet. Når børsene i New York er i ferd med å stenge, åpner de i Tokyo, og når Tokyo stenger, åpner børsene i Europa osv.

Direkte investeringer

Når en person eller bedrift kjøper nok aksjer til å få kontroll over et selskap i utlandet, eller bygger opp en helt ny bedrift i et annet land enn sitt eget, kaller vi det utenlands direkte investering.

Fra 1970-årene begynte de rike landene å interessere seg for noen utvalgte u-land, ikke minst i Øst-Asia. Disse landene hadde god økonomisk vekst, billig arbeidskraft, politisk stabilitet og myndigheter som var villige til å legge forholdene til rette for utenlandske investorer, f. eks. ved å investere i havneanlegg, flyplasser og utdanning. Deler av Asia har siden opplevd enorm vekst og tiltrekker seg en stor andel av investeringene i verden.

Internasjonale produksjonsløsninger og økende handel

Også organiseringen av produksjonen er i dag mer global enn den var for noen tiår siden. Noen transnasjonale selskaper eier enheter over store deler av verden. Andre satser på å kople spredte underleverandører tett til seg i allianser og nettverk, uten å eie dem. 

En ny internasjonal arbeidsdeling

Vi har lenge hatt en form for internasjonal arbeidsdeling i den internasjonale økonomien. Under kolonitiden på 1800-tallet ble det etablert et mønster der koloniene leverte råvarer til industrien i Europa og USA. Kolonimaktene avgjorde hva koloniene skulle produsere for dem.

I dag er dette bildet endret. Enkelte u-land er i ferd med å overta som sentre for verdens industriproduksjon, ikke minst Kina, India og Brasil.

I dag er Øst-Asia verdens "fabrikk", mens deler av Afrika, Midtøsten og Russland er verdens råvare- og energileverandør. De tradisjonelle  industrimaktene i Europa og USA er sentre for teknologisk utvikling og kunnskapsbaserte tjenester. Det er også her vi finner selskapene som investerer i og bestiller produktene fra Asia. 

DEBATTEN OM ØKONOMISK GLOBALISERING

Begrunnelser for globalisering

Hvorfor har de mektigste statene i verden samarbeidet om å åpne verdensøkonomien så mye og på såpass mange områder som de faktisk har gjort? Den viktigste begrunnelsen er en sterk tro på at frie markeder på sikt vil gi økt materiell velferd for alle. Denne tanken bygger på at stater, bedrifter og enkeltpersoner bør produsere forskjellige varer og deretter bytte, eller handle, med hverandre for å skaffe seg det de mangler.

Adam Smith (1729-1790): Når det er arbeidsdeling, kan en spesialisere seg, og når en spesialiserer seg, kan en lage bedre produkter til lavere pris.  De produsentene som lager de aller beste varene til lavest kostnad, overlever i konkurransen. Dette tjener alle på.

David Ricardo (1772-1823): Lanserte teorien om komparative fortrinn. Tanken er at hvis alle stater spesialiserer seg og produserer det de lager mest effektivt, får verden sett under ett mest igjen. Typiske eksempler på stater som utnytter sine fortrinn, er at de med mye sol dyrker eksotiske frukter.

Motstanden mot frihandel og globalisering

Hvorfor er det så sterk motstand mot den stadig friere flyten av penger, varer og tjenester over landegrensene? Èn årsak er bekymring over den økende makten til de transnasjonale selskapene.

Mange er også bekymret over at miljøkostnader i forbindelse med produksjon og transport ikke er regnet inn i markedsprisen for produkter vi handler med.

Andre peker på at stater risikerer å miste nasjonal produksjonskapasitet på områder som er viktige for innbyggernes trygghet og velferd.

Også behovet for en viss selvforsyning av mat kan begrunnes med hensynet til beredskap dersom det skulle bli krig eller blokade.

Frihandel kan gi store omstillingskostnader. I Norge er tekstil-, sko- og verftsindustrien  eksempler på bransjer som har fått store problemer pga. konkurranse fra Asia.

Konkurransen mellom selskapene fører til press på fabrikker om å produsere stadig billigere. Resultatet blir dårlige arbeidsvilkår, lav lønn og et umenneskelig press på fattige arbeidere, f. eks. i Asia.

I dag er det nærmest fri flyt av industriprodukter, mens vestlige stater bremser handelen med landbruksvarer for fattige stater som ønsker å eksportere.

REGIONALT HANDELSSAMARBEID

Mye tyder på at den internasjonale økonomien ikke er fullt globalisert. Proteksjonismen lever i beste velgående. Mange mener at veksten i det regionale samarbeidet er mer typisk i dag enn økonomisk globalisering. Landene i en region har felles handelspolitikk overfor land utenfor regionen.

I tillegg til EU finnes det også andre regionale økonomiske samarbeidsordninger:

  • NAFTA er en frihandelsavtale som binder markedene i USA, Mexico og Canada sammen.
  • ASEAN-landene i Sørøst-Asia går også gradvis videre i sitt økonomiske samarbeid.
  • Landene i det sørlige Afrika har store forhåpninger til det økonomiske samarbeidet gjennom SADC.
  • MERCOSUR, en tollunion mellom Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay, dekker de største økonomiske maktene i Sør-Amerika, og ble langt på vei opprettet som en reaksjon på dannelsen av NAFTA.

Handelskrig

Med jevne mellomrom bryter det ut handelskrig mellom disse regionene. Da USA i 2002 bestemte seg for å legge straffetoll på importert stål for å beskytte sin egen stålindustri, svarte EU med trusler om gjengjeldelse.

NORGE I VERDENSØKONOMIEN

Norge har i utgangspunktet liten makt i den internasjonale økonomien. Bare når det gjelder eksport av olje, gass, fisk, aluminium og skipsfartstjenester har Norge en viss inetrnasjonal betydning.

Fordi vi er så få og økonomien vår så liten, trenger vi verdenshandelen mer enn den trenger oss. For det første er det norske markedet så lite at mange norske selskaper er avhengige av å selge til utlandet for å bli store. For det andre har vi en begrenset egenproduksjon og må importere over halvparten av det vi forbruker.

Mest import får vi fra EU-land, med Sverige og Tyskland på topp. Importen fra Kina har økt sterkt over flere år.

Ønsker både frihandel og proteksjonisme

Fordi Norge etter manges mening har mye å tape på proteksjonisme og stengte grenser, har vi lang tradisjon for å støtte eller være med på forhandlinger som tar sikte på en mer åpen verdenshandel. Men det er også noen samfunnsgrupper som ønsker beskyttelse, ikke minst bøndene.

Olje og gass - vår viktigste inntektskilde

Petroleumsinntektene har blitt svært viktige for Norge. Oljen står for en firedel av verdiskapningen og omtrent en tilsvarende andel av statens inntekter.

Oljesektoren i Norge omfatter også alle som leverer utstyr, teknologi og kunnskap til oljeindustrien.

Rundt 40 000 arbeider i norsk olje- og gassnæring. I tillegg er mange titusener ansatt i bedrifter som leverer utstyr til petroleumsindustrien.

(Mer om Norge som olje- og gassnasjon i kap. 27.)

Eksport av fisk: Viktig og konfliktfylt

Fiskeeksport er en av de mest kompliserte og konfliktfylte temaene mellom Norge og EU. Gjennom EØS-avtalen har EU fått økte fiskekvoter i norske farvann i nord. Men Norge har ikke fått markedsadgang på lik linje med EU-medlemmer. Tollsatsene stiger etter hvor mye bearbeidet fisken er, og derfor eksporterer vi store mengder ubearbeidet fisk som blir bearbeidet i EU-land, særlig i Danmark. Dermed blir verdiskapningen i Norge redusert.

EU har jevnlig beskyldt Norge for dumping, dvs. å selge oppdrettsfisk til under kostpris for å ødelegge for konkurrentene innenfor EU.

Russland har begrenset importen av norsk oppdrettsfisk i perioder.

Eksporten av norsk fisk til Kina gikk dramatisk ned etter Nobels fredspris til en kinesisk opposisjonell.

Skipsfart

Norge har vært en av de ledende skipsfartsnasjonene i over 150 år. Norske interesser kontrollerer verdens tredje største flåte.

Statens pensjonsfond - utland

En stor del av statens oljeinntekter settes i fond som forvaltes av Norges Bank. Fondet investerer i aksjer og obligasjoner verden over. Hensikten er å spare til framtidige pensjonsutbetalinger når andelen pensjonister har økt og oljeinntektene sunket. Samtidig unngår en at for mye penger i omløp fører til ukontrollert prisøkning.

Fondet er tema i en viktig politisk debatt, der spesielt. Fremskrittspartiet har argumentert sterkt for å øke bruken av oljeinntektene nå.

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider