Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 22: Den europeiske union

DEN EUROPEISKE INTEGRASJONSPROSESSEN

På mange områder har samarbeidet mellom statene kommet så langt at det dreier seg om overnasjonalitet. Beslutninger fattes gjennom flertallsvedtak som også mindretallet er forpliktet til å respektere.

Gjennom årene har EU-samarbeidet blitt utvidet med stadig flere land. Sist i 2007. Utviklingen av dette samarbeidet er en integrasjonsprosess med tre klare trekk:

  • stadig flere samarbeidsområder (fra handelssamarbeid til utenriks-, valuta- og justissamarbeid)
  • stadig tettere samarbeid (nasjonal tilpasning til EUs regelverk og stadig mer overnasjonalitet)
  • EU er utvidet fra 6 til 27 medlemmer (2012)

Kjernen i EU-samarbeidet er at medlemslandene lar EUs sentrale organer styre viktige deler av innenrikspolitikken – og kanskje etter hvert også utenrikspolitikken.

På mange områder er vedtakene overnasjonale. Regjeringene gjør vedtak der mindretallet er forpliktet til å respektere flertallets avgjørelser. Slik mener medlemslandene de oppnår en gevinst som de ikke ville få uten samarbeidet i EU.

Samtidig ser vi at det i de fleste medlemslandene er en vedvarende diskusjon om hvor mye suverenitet en bør gi fra seg til de felles organene. Viljen til integrasjon og overnasjonaltet veies mot behovet for nasjonal selvråderett.

Starten: Kull og stål

I 1952 gikk Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxemburg sammen i et kull- og stålfellesskap. Kull- og stålindustri ble sett på som viktig for vekst og framgang. Tyskland, som hadde startet to verdenskriger, skulle nå knyttes til resten av Europa gjennom forpliktende økonomisk samarbeid.

I 1957 ble samarbeidet utvidet. Statene ble enige om en tollunion for industrivarer, noe som ble nedfelt i Romatraktaten, som fortsatt er grunnsteinen i dagens EU-samarbeid.

Indre marked og union

1993 ble et merkeår i EUs historie. Da ble det indre marked etablert, med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Norge ble tilsluttet det indre marked gjennom EØS-avtalen i 1994. Samme år skiftet organisasjonen navn til Den europeiske union (EU).

I perioden 1998-2002 gikk elleve av medlemslandene sammen i et samarbeid kalt EUs økonomiske og monetære union, hvor de etablerte en felles valuta, euroen, og en europeisk sentralbank.

Utvidelsen østover og motstand mot grunnlov

I 2004 ble ti hovedsakelig østeuropeiske stater medlemmer i EU.

I 2005 ble en ny grunnlovstraktat nedstemt i Frankrike og Nederland.

I 2007 ble EU-landenes myndigheter enige om en revidert traktat, Lisboa-traktaten.

 Lisboatraktaten

Lisboatraktaten har til hensikt å gjøre EU både mer effektivt og mer legitim og demokratisk. Samtidig ønsker en å styrke det utenrikspolitiske samarbeidet. Traktaten må godkjennes av alle EUs medlemsland innen 2009 før den kan tre i kraft.

  • EU-parlamentet får økt makt: Forslag til nye EU-lover må i økende grad vedtas både i Ministerrådet og Parlamentet.
  • Mer innflytelse for nasjonalforsamlingene i medlemslandene: EU skal bare trekkes inn når det er klart at vedtak på unionsnivå gir bedre resultater.
  • Åpning for borgerinitiativ: En million EU-borgere har mulighet til å oppfordre Kommisjonen til å sette fram nye politiske forslag.
  • Mer effektive beslutningsprosesser: Avstemninger med kvalifisert flertall (overnasjonalitet) i Ministerrådet utvides til nye områder. Fra 2014 vil beregningen av kvalifisert flertall bli basert på prinsippet om dobbelt flertall av medlemsland og borgere. Beslutninger skal kreve 55 prosent av medlemslandene, som representerer minst 65 prosent av EUs befolkning.
  • "President”: Det europeiske råd skal være representert ved en leder som skal sitte i to og et halvt år. I praksis blir dette en slags president for EU.
  • ”Utenriksminister”: Nestlederen i Kommisjonen blir en koordinator for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, for å gjøre EU mer tydelig og enhetlig utad.
  • "Rettigheter”: EUs menneskerettighetscharter blir juridisk bindene.

EUs VIKTIGSTE INSTITUSJONER

Det europeiske råd

Her sitter stats- eller regjeringssjefene fra EUs medlemsland, og dessuten presidenten i Europakommisjonen. Rådet er EUs øverste organ.

De samles vanligvis fire ganger i året for å legge de langsiktige planene for unionen. Møtene blir også kalt EUs toppmøter.

Ministerrådet

Ministerrådet er EUs lovgivende organ sammen med Europaparlamentet. I ministerrådet møter fagstatsrådene fra de enkelte medlemslandene.

Stadig flere avgjørelser her tas med kvalifisert flertall, en form for overnasjonalitet. Kvalifisert flertall innebærer, i motsetning til alminnelig flertall, at det er spesielle krav til flertallsavgjørelsene (se omtalen av Lisboatraktaten ovenfor). Med Lisboatraktaten blir det flertallsavgjørelser på de fleste politikkområder. Unntakene er utenrikspolitikk, velferdsspørsmål og skatter og avgifter. Her blir det fortsatt mellomstatlig samarbeid basert på enstemmighet. Dermed får alle medlemslandene en form for vetorett 

Europakommisjonen

Også kalt ”EUs regjering” og har den utøvende myndighet. Den forbereder saker og setter beslutningene til Ministerrådet og Parlamentet ut i livet. Kommisjonen har også enerett til å sette fram lovforslag for Ministerrådet.

Hvert medlemsland har en kommissær, med ansvar for hvert sitt saksfelt.

Europaparlamentet

Europaparlamentet har hatt en svakere stilling enn nasjonale lovgivende forsamlinger. Parlamentet vedtar lover sammen med Ministerrådet, godkjenner EUs budsjett og opptak av nye medlemsland og holder et øye med Europakommisjonens virksomhet.

EU-landene har gradvis overført mer makt til Parlamentet for å møte kritikken om EUs manglende demokrati. Det har gjort at Parlamentet i praksis har en vetorett i mange saker. 

Parlamentet består fra 2014 av 751 representanter (i dag 785) som er valgt direkte fra hvert land, for 5 år om gangen. Det er i hovedsak de nasjonale partiene som stiller lister ved disse valgene. Men i Parlamentet samler de seg i paraplygrupper på tvers av nasjonene, en for sosialdemokrater, en for kristeligdemokrater, en for grønne partier, osv.

EU-domstolen

Domstolen tolker EUs regelverk og har myndighet til å dømme i rettstvister mellom medlemslandene. Domstolen har gjentatte ganger slått fast at EUs regler går foran nasjonale rettsregler. (Skiftet navn til EU-domstolen i 2009.)

Den europeiske sentralbanken

I 2002 fikk EU-landene som deltar i EUs økonomiske og monetære union (ØMU), felles valuta. For dagens 16 (Slovenia i 2009) ØMU-land er det Den europeiske sentralbank som styrer pengepolitikken, ikke minst rentenivået.

SAMARBEIDSOMRÅDER

Vi sier gjerne at EU-samarbeidet består av tre hovedområder: det økonomiske og monetære samarbeidet, det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet og justis-, politi og grensesamarbeidet.

Økonomisk og monetært samarbeid

Dette samarbeidet er selve grunnpilaren i EU. Kjernen i det økonomiske samarbeidet er de fire friheter, som innebærer fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Til sammen utgjør disse frihetene EUs indre marked.

Unionen har også felles landbrukspolitikk og fiskeripolitikk og felles handelspolitikk utad.

En viktig del av det økonomiske samarbeidet går ut på å støtte den økonomiske utviklingen i de fattigste områdene av EU, ikke minst innenfor landbruket.

Noen av EU-landene har valgt en enda tettere økonomisk integrasjon: 17 av de 27 EU-landene deltar i samarbeidet om en felles valuta (euro), pengepolitikk og sentralbank i Den økonomiske og monetære union (ØMU).

Utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid

Det har vist seg at det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er vanskelig å gjennomføre i praksis, fordi unionen består av land med svært ulik historie og ulike interesser. Noen land er med i NATO, mens andre er alliansefrie.

Når Lisboatraktaten har innført en egen ”utenriksminister” for EU, er det et nytt fforsøk på å blåse liv i denne delen av samarbeidet.

Justis-, politi- og grensesamarbeid

Her blir landene enige om felles innsats mot internasjonal kriminalitet, f. eks. menneskesmugling og narkotikasmugling.

Schengenavtalen omfatter de fleste av EUs medlemsland, pluss ikke-medlemmene Norge og Island. Storbritannia og Irland har valgt å stå utenfor.

Ifølge avtalen skal det ikke være vanlig grense- og passkontroll mellom medlemslandene. Til gjengjeld har grensekontrollen blitt skjerpet ved yttergrensene.

Innebærer også en styrking av det europeiske politisamarbeidet og et nært samarbeid om innvandrings- og asylpolitikk.

Andre viktige saksområder i EU

EU har et nært handelssamarbeid med stater som tidligere har vært kolonier under europeiske stater. I tillegg gir EU tollfri adgang til det europeiske markedet for mange av de aller fattigste statene.

EU har tatt flere initiativ når det gjelder klimaendringene.

NORGE, EU OG EØS

To ganger har det vært folkeavstemning i Norge om EU-medlemskap (i 1972 og 1994). Begge ganger seiret neisiden. Norges forhold til EU har etter 1994 vært basert på EØS-avtalen, som sørger for at Norge ble en del av det indre markedet.

Kort sagt sikrer EØS-avtalen norsk næringsliv adgang til de viktigste markedene i EU på samme vilkår som bedrifter i medlemslandene. Med visse unntak er det nå fri bevegelse av  varer, tjenester, kapital og arbeidskraft mellom medlemslandene og Norge. Betingelsen for markedsadgangen er at vi overtar EUs lovgivning på alle områder som angår det indre markedet. Norske politikere har dermed sagt fra seg mye av lovgivningsmyndigheten mot at norske bedrifter får handle med Europa på gunstige vilkår.

Norske myndigheter sørget for at landbruket bare i begrenset grad er omfattet av EØS-avtalen. Det betyr at norsk landbruk fortsatt kan basere seg på tollvern og gunstige norske støtteordninger.

Norge er heller ikke en del av EUs fiskeripolitikk og skatte- og avgiftspolitikk.

Over 8000 EU-lover og regler er innlemmet i norsk lovverk etter at EØS-avtalen kom i stand.

Norge er forpliket til å betale rundt to milliarder kroner i året til EU. Disse pengene  skal brukes bl. a. til støttetiltak for de nye østeuropeiske  EU-landene.

Press på Norge

Dersom det er mistanke om at Norge ikke følger opp forpliktelsene i EØS-avtalen, kobles overvåkingsorganet ESA inn.

Den viktigste av EØS-institusjonene er imidlertid EØS-komiteen, som består av embetsmenn fra hver av partene i avtalen. Alle vedtak i komiteen krever enstemmighet ettersom komiteen ikke har overnasjonal myndighet.

EØS-avtalen gir i prinsippet Norge mulighet til å stoppe vedtak i EØS-komiteen siden den er basert på enstemmighet. Men enkelte mener at norske reservasjoner kan sette EØS-avtalen i fare.

I 2003 ble det press fra EU tillatt å selge rusbrus i norske dagligvarebutikker.

Den norske Europa-debatten

Les s. 318 

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider