Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 21: Det internasjonale menneskerettighetssystemet

GLOBALT OG REGIONALT SAMARBEID

Det internasjonale menneskerettighetssystemet består av organisasjonene, institusjonene og avtalene som er opprettet for å styrke menneskerettighetenes stilling.

Men det er ikke full enighet om hvordan menneskerettighetene skal formuleres, tolkes eller følges opp.

Et viktig mål er at statene innlemmer menneskerettighetene i sitt eget lovverk og i sin politiske og juridiske praksis.

MENNESKERETTIGHETENE I FN

Det har vært et sentralt mål å få flest mulig stater til å slutte seg de forpliktende konvensjonene. Her ligger det et stort arbeid i å klargjøre rettighetenes betydning og innhold og når, hvor og hvem de gjelder.

Det kan også være aktuelt med hardere internasjonale reaksjoner mot stater som som står for de alvorligste bruddene.

Avtaler

Idealene fra Verdenserklæringen er lett å få øye på i alle de viktigste konvensjonene som har kommet etter andre verdenskrig. De viktigste er:

  • •Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Her finner vi rettigheter bl. a. til liv og fysisk trygghet, rettssikkerhet, politisk medbestemmelse, forsamlings- og ytringsfrihet, tanke- og trosfrihet og privatliv (1966).
  • •Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Her finner vi rettigheter til arbeid, et godt arbeidsmiljø, fagforeningsarbeid, sosial trygghet, levestandard (mat, klær, husrom), fysisk og mental helse og utdanning (1966).

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har to viktige tillegg som statene kan velge å slutte seg til. Det ene handler om forbud mot dødsstraff, og viktige land som USA og Kina har fortsatt ikke signert det.

Andre viktige konvensjoner se s. 292. 

Vi ser at utsatte grupper, som kvinner, barn, funksjonshemmede og flyktninger, er beskyttet av egne konvensjoner. Men spørsmålet om kollektive rettigheter er omstridt i FN. Det gjelder ikke minst spørsmålet om minoriteters og urfolks rettigheter.

Minoriteter og urfolk

De nordiske samene har sammen med urfolk over hele verden hevdet at retten til selvbestemmelse gir dem viktige rettigheter, men de har møtt motbør. I 1989 fikk urfolk et styrket vern gjennom konvensjonen om urfolk og stammefolks rettigheter.

Det er stor skepsis blant mange medlemsland til å gi kulturelle fellesskap og minoriteter fulle kollektive rettigheter – at selve gruppen får rettigheter. En årsak er at slike rettigheter kan utfordre myndighetenes suverenitet innad i en stat. Andre kritikere peker på at kollektive rettigheter kan komme i konflikt med etablerte individuelle rettigheter, f. eks. når et kulturelt eller religiøst fellesskap ønsker å opprettholde kvinnediskriminerende tradisjoner.

FNs menneskerettighetsråd

Menneskerettighetsrådet i FN er direkte underlagt Generalforsamlingen. I tillegg til faste møter kan det komme sammen på kort varsel, f. eks. ved akutte krisesituasjoner.

Landrapporter: Menneskerettighetsrådet står ansvarlig for at det i alle land blir utgitt en detaljert gjennomgang av tilstanden når det gjelder menneskerettighetene. Hvert år vil ca. 50 stater bli grundig vurdert, slik at en rekker over alle statene i løpet av en fireårsperiode.

Rapportører og arbeidsgrupper: Menneskerettighetsrådet kan iverksette spesielle tiltak når det er mistanke om grove brudd på menneskerettighetene.

De siste årene har områder som Sudan, Rwanda, palestinske selvstyreområder, Burma og Iran fått spesiell oppmerksomhet.

Andre rapportører og arbeidsgrupper tar for seg problemer på tvers av landegrenser. Dette kan dreie seg om temaer som barneprostitusjon, interne flyktninger, rasisme og mangel på rettssikkerhet.

Rådgivende ekspertgrupper: Menneskerettighetsrådet etablerer en rådgivende gruppe med 18 framtredende eksperter på ulike områder innenfor menneskerettighetene.

Klageprosedyre: Menneskerettighetsrådet åpner for at både enkeltpersoner og organisasjoner kan levere inn klager på menneskerettighetsbrudd.

FNs høykommissær for menneskerettigheter

Høykommissæren for menneskerettigheter leder FNs daglige arbeid for rettigheter. En viktig del av arbeidet er å etterforske og hente inn informasjon ved antatte brudd på menneskerettigheter. En annen viktig del av Høykommissærens oppgaver er å drive opplæring og rådgivning i deler av verden der menneskerettighetene ennå ikke har fått fullt gjennomslag.

FNs konvensjonsbaserte komiteer

FN har en rekke komiteer som skal følge opp statenes forpliktelser i forhold til internasjonale menneskerettighetsavtaler. Statene som har sluttet seg til en konvensjon uten reservasjoner, må hvert 4.-5. år rapportere til komiteen om iverksettingen av viktige konvensjoner og gjennomgå offentlige høringer.

Sikkerhetsrådet og straffedomstoler

Også Sikkerhetsrådet kan iverksette tiltak for å hindre videre krigføring, folkemord o. l. Det skjer gjerne i forbindelse med vedtak om fredsbevarende eller fredsopprettende styrker. 

DEN EUROPEISKE MENNESKERETTIGHETSKONVENSJONEN

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i regi av Europarådet legger vekt på sivile og politiske rettigheter. Innholdet likner mye på FNs konvensjon. Det er særlig to forhold som skiller Europarådets konvensjon og FNs konvensjon. For det første er landene bak den europeiske konvensjonen likere kulturelt og politisk. For det andre har Europarådet etablert et mer effektivt system for å avdekke brudd og pålegge medlemsstatene å følge opp med tiltak.

Europarådets menneskerettskonvensjon inneholdt noe nytt i folkeretten: retten for enkeltborgere i medlemsland til å klage sine egne myndigheter inn for en internasjonal domstol.

Europarådet har også en konvensjon som skal beskytte nasjonale minoriteter og forbygge tortur. Alvorlig kritikk har vært rettet bl. a. mot Tyrkia og Russland.

OSSE og EU

Også andre viktige statlige organer arbeider for menneskerettigheter i Europa. OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) har vært viktig i det tillitsskapende arbeidet mellom øst og vest i Europa under og etter den kalde krigen.

Også EU legger sterk vekt på menneskerettigheter. EU har et eget menneskerettighetscharter.

SAMARBEID OM MENNESKERETTIGHETER I AMERIKA OG AFRIKA

Fra 1978 har OAS (Organisasjonen av amerikanske stater) hatt en menneskerettighetskonvensjon, en kommisjon og individuell klagerett til en interamerikansk menneskerettighetsdomstol.

AU (Den afrikanske union) har et system som bygger på det afrikanske charteret for menneskerettigheter.

Muslimske stater har også gjort forsøk på å få i stand samarbeid om menneskerettigheter. I Kairo-erklæringen (1991) samlet de seg om et sett med individuelle og kollektive menneskerettigheter, samtidig som landene understreket at menneskerettighetene skal være underordnet islamsk sharialov.

Senere har Den arabiske liga vedtatt et charter om menneskerettigheter, men arbeidet for en bindende avtale om menneskerettigheter har gått i stå.

POLITISK DRAGKAMP OM MENNESKERETTIGHETER

Menneskerettighetene er, som vi har sett, forankret i juridisk bindende regler. I dag (2012) har 167 stater sluttet seg til konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, mens 160 har sluttet seg til konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Oppslutningen er langt lavere om enkelte av de andre konvensjonene.

Veien fram til internasjonale avtaler og nasjonal gjennomføring kan være lang. Vi skiller gjerne mellom tre faser:

  • Fase 1: Erklæringer blir lansert og avtalen skrives
  • Fase 2: Statene slutter seg til
  • Fase 3: Menneskerettighetene blir realisert av myndighetene i hver stat

(Se s. 298 for nærmere beskrivelse av de ulike fasene.)

Norge har innlemmet viktige rettigheter i statsforfatningen sin. Dessuten er viktige menneskerettighetsavtaler innlemmet i det nasjonale lovverket. Menneskerettighetsloven (1999) gir viktige menneskerettigheter forrang hvis det er konflikt mellom dem og andre norske lover.

Vanskelig suverenitet

Mange stater nøler lenge før de slutter seg til en konvensjon om menneskerettigheter. En viktig grunn da er at myndighetene helst ikke vil gi fra seg statlig suverenitet og åpne landet for kritikk og innblanding utenfra.

Eksempel: Menneskerettighetene og dødsstraff

I Verdenserklæringen (1948) er retten til liv et kjernepunkt. Men det var stor motstand mot å ta inn i erklæringen et forbud mot dødsstraff, fordi de fleste statene på den tiden praktiserte straffeformen. I Verdenserklæringen heter det derfor bare: ”Enhver har rett til liv”.

Da FN skulle forhandle seg fram til konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966), var det heller ikke mulig å få inn et forbud mot dødsstraff. Fremdeles praktiserte et flertall av statene straffen.

Heller ikke i Den europeiske mennesrettighetskonvensjonen (1950) er det et slikt forbud.

Men verden forandrer seg. Etter hvert har det blitt tydeligere motstand mot dødsstraff i Europa og ellers i verden. Derfor har både FN og Europarådet utarbeidet tilleggsprotokoller som forbyr dødsstraff, som statene kan slutte seg til.

HISTORISK BAKGRUNN

Fra moral til jus

De siste seksti årene har gitt nye virkemidler for dem som arbeider mot overgrep og diskriminering. I dag kan de nemlig reagere praktisk og juridisk. Krenkelser og utnytting av mennesker er brudd på internasjonale regelverk som verner om enkeltmenneskets verdi og unike rettigheter.

Fra naturrett til FNs verdenserklæring

Tanken om menneskers rettigheter er ikke ny. I den vestlige kulturen går linjene helt tilbake til de greske filosofenes tanker om naturretten på 300-tallet f. Kr. Ideen om naturretten gikk ut på at alle mennesker var født med fornuft og derfor hadde visse moralske og juridiske rettigheter, men den har vært vag når det gjelder å lansere konkrete rettigheter og krav til myndighetene i en stat.

På 1700-tallet fikk tanken om menneskerettigheter et gjennombrudd med opplysningsfilosofene. Deres ideer la grunnlaget for den amerikanske (1776) og den franske (1789) menneskerettighetserklæringen og de nye grunnlovene i de to landene. Også den norske Grunnloven var tidlig ute med borgerrettighetene sine. Likevel ble store deler av befolkningene, som kvinner og fattigfolk, i praksis ikke beskyttet av de nye rettighetene.

Dagens menneskerettigheter har ikke èn kilde eller begrunnelse, men er resultatet av en rekke historiske hendelser, dragkamper og kompromisser. Vi ser da også stadig eksempler på at stater tolker rettigheter vidt forskjellig, f. eks. spørsmålet om homofiles rettigheter.

Midt i denne debatten er det likevel mulig å finne fram til et felles utgangspunkt når menneskerettigheter står på dagsordenen: Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Verdenserklæringen og dannelsen av FN skulle bidra til å hindre en ny menneskelig katastrofe. Alle FNs medlemsland har signert erklæringen.

Humanitær rett og internasjonal strafferett

Humanitær rett er en viktig del av folkeretten. Dette er rettsregler og normer som minner om menneskerettigheter, men de skiller seg ut ved at de i hovedsak tar for seg hvilke regler som skal gjelde under krig mellom stater og voldelige konflikter internt i en stat.

De viktigste traktatene er de fire Genève-konvensjonene.

Et viktig prinsipp er at militære angrep skal rettes bare mot militære mål, ikke mot sivile mål. De som ikke deltar i krigen, overgir seg eller blir tatt til fange, skal få humanitær behandling og ikke bli mishandlet eller drept.

Grove brudd på humanitær rett omtales gjerne som krigsforbrytelser. Personer som mistenkes for krigsforbrytelser, kan bli stilt for Den internasjonale straffedomstolen.

Veien mot bindende internasjonale avtaler

Ettersom Verdenserklæringen framsto som lite forpliktende idealer, fortsatte arbeidet med å få i stand juridisk bindende avtaler. Det viste seg å være vanskelig, ikke minst pga. de økende spenningene mellom øst og vest, den kalde krigen. De kommunistiske statene, med Sovjet og Kina i spissen, ønsket å legge vekt på retten til arbeid, hus og gode levekår. De vestlige statene, ledet av USA, ønsket et sterkt vern om retten til ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet.

Resultatet ble to internasjonale avtaler: Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter.

I 1970-årene ble KSSE (Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, i dag OSSE) et viktig møtested for de vestlige og østlige statene i Europa, med en viktig dialog om menneskerettigheter.

1990-årene ble et nytt gjennombrudd for menneskerettighetene. Muren hadde falt, Sovjetunionen ble oppløst, og Kina åpnet seg enda mer for kontakt og handel med Vesten.

Da FNs generalforsamling sluttet seg til prinsippet om R2P (Responsibility to protect), ble det ny fart i arbeidet for å verne sivile mot overgrep fra politiske myndigheter.

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider