Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 17: Internasjonal politikk - stater og strukturer

EN VERDEN AV STATER

Internasjonal politikk omfatter alle slags politiske forbindelser over landegrensene, ikke minst hvordan goder og byrder skal fordeles.

Eksempler på viktige goder i internasjonal politikk er kontroll, sikkerhet, gode inntekter og lønnsomme investeringer, viktige naturressurser, territorium og et godt omdømme.

Byrder kan være høye økonomiske kostnader, tap av kontroll, svekket sikkerhet, osv.

Det er lang tradisjon for å se staten som den sentrale aktøren i internasjonal politikk. Statene og grensene mellom dem er resultat av kriger og maktkamper, statsledernes vilje og innbyggernes krav.

Statlig suverenitet ble gradvis det viktigste prinsippet for forholdet mellom statene. Statlig suverenitet innebærer at myndighetene har selvstyrerett eller kontroll over eget område. Utenforstående makter, f. eks. fremmede stater, har ikke rett til å blande seg inn i en stats indre forhold.

Territorium, befolkning og styringsorgan

I studiet av internasjonal politikk bruker vi begrepet stat om et avgrenset landområde og en befolkning styrt av offentlige myndigheter (Leibniz). Definisjonen inneholder tre hoveddeler:

  • et territorium, altså et landområde
  • en befolkning – mennesker bosatt på landområdet
  • statlige styringsorganer, dvs. offentlige myndigheter (regjering, nasjonalforsamling osv.) som styrer territoriet og befolkningen gjennom lover, og som har mulighet til å bruke tvang for å få folk til å overholde disse lovene.

Max Weber definerte staten som en organisasjon som har monopol på legitim bruk av vold og tvang innenfor et territorium. At tvangsbruken er legitim, betyr at den er lovfestet og akseptert av viktige grupper i samfunnet.

Demokratisk styrte stater har større legitimitet i befolkningen enn autoritære stater, der kanskje bare de øverste militære lederne anerkjenner statslederen.

Ytre og indre suverenitet

Vi skiller ofte mellom ytre og indre suverenitet:

  • Ytre suverenitet handler om den kontrollen staten må ha over landets grenser og ressurser overfor omverdenen.
  • Indre suverenitet innebærer at staten må ha kontroll og innflytelse over det som skjer innad i samfunnet.

Statlige myndigheter må vise styringsevne og handlekraft. Ellers kan både suvereniteten og legitimiteten svekket. Andre stater vil miste respekt og tillit til en stat som ikke makter å realisere viktige interesser og mål.

Ingen har full suverenitet

Ingen stater har full indre og ytre suverenitet. Moderne stater har inngått tusenvis av internasjonale avtaler som på ulike måter forplikter dem.

I noen stater har myndighetenes suverenitet mer eller mindre brutt sammen, som i Somalia de siste tiårene.

I Europa er mange bekymret for at politikerne ikke makter å løse de store økonomiske problemene, ikke minst i Hellas, Spania og Italia. Det kan være med og svekke de politiske styringsorganene i disse landene.

ANDRE INTERNASJONALE AKTØRER

Nasjoner og etniske minoriteter

Vi skiller mellom to hovedformer for kulturelle fellesskap innenfor eller på tvers av statsgrenser:

  • Nasjoner er større grupper der medlemmene har viktige kulturelle fellestrekk som språk, historie, tradisjoner, myter og levemåte.
  • Etniske minoriteter blir gjerne brukt om mindre grupper med felles kultur som på viktige områder skiller seg betydelig fra kulturen som omgir den.

Multinasjonale stater - og nasjoner på tvers av stater

Som vi skjønner, er nasjon og stat ikke det samme. Begrepet nasjon peker mot fellestrekk ved befolkningen, mens stat handler om et territorium med felles styringsorganer.

Ifølge en amerikansk samfunnsforsker er bare rundt 10 prosent av verdens stater mer eller mindre homogene. Bare i havparten av alle statene utgjør en etisk gruppe mer enn 75 prosent av befolkningen. Mange såkalte nasjonalstater er derfor i virkeligheten multikulturelle stater, der ulike nasjoner og etniske grupper lever sammen.

Internasjonale statlige organisasjoner

De fleste internasjonale organisasjoner er mellomstatlige, det vil si at avgjørelser i prinsippet må være enstemmige for at de skal være bindende, som i NATO og WTO.

I overnasjonale organisasjoner er flertallets avgjørelser bindende for alle medlemsland (EU, FNs sikkerhetsråd).

Når en stat går inn i en overnasjonal organisasjon som EU, betyr det at den gir avkall på en del av den tradisjonelle statlige suvereniteten. Hvorfor er en del stater villige til dette? Fordi fellesskapet av stater man blir medlem av, er langt bedre rustet til å løse viktige oppgaver innenfor f. eks. sikkerhet, økonomi og miljø enn det en stat kan alene.

Internasjonale ikke-statlige organisasjoner

Ikke-statlige organisasjoner blir ofte kalt NGO-er (Non-governmental organizations). Her er det enkeltpersoner som er medlemmer, ikke stater. Eksepler: Internasjonale Røde Kors og Amnesty International, Greenpeace.

Slike internasjonale organisasjoner kan iverksette effektive kampanjer som kan få stor betydning for en stats anseelse i utlandet. En annen funksjon er å sette saker på dagsorden – i nær kontakt med mediene.

Transnasjonale selskaper (TNS)

Mange mener at de store transnasjonale selskapene, bedrifter med produksjon og eierinteresser i mange land, er i ferd med å utfordre statens makt på en rekke områder. Eksempler på TNS-er: Shell, General Motors, Mitsubishi og IBM. De aller fleste har utspring i vestlige stater. Omtrent en firedel av de hundre største selskapene er amerikanske.

Mediene

En viktig del av staters utenrikspolitikk er ønsket om internasjonal anerkjennelse og respekt.

I dag er det vanskelig å komme utenom de internasjonale medienes makt til å gi stater og statsledere merkelapper som "helter" eller "skurker".

Internasjonale medier er med på å avgjøre hvilke konflikter og hvilke handlinger som får oppmerksomhet. Medienes opptreden kan derfor fort få følger for utviklingen av internasjonale stridsspørsmål – og dermed menneskers liv og død. (Mer om dette i kap. 19)

Det internasjonale systemet

Begrepet det internasjonale systemet omfatter

  • de viktigste internasjonale aktørene, f. eks. stater, bedrifter og organisasjoner, som samhandler på den internasjonale arenaen
  • handlingsmønstrene og strukturene som blir resultatet av aktørenes samhandling over tid. Konflikter, samarbeid og maktforhold utgjør mønstre og typiske trekk. Den kalde krigen var et slikt mønster.

Det internasjonale systemet blir på den ene siden preget av anarki og maktkamp. På den andre siden finner vi klare tendenser til samarbeid og orden.

Anarki og maktkamp

Ved første øyekast kan det virke som om statene har bare ett mål: makt. De ser makt som en forutsetning både for statens overlevelse og suverenitet og for befolkningens velferd. Små stater søker gjerne beskyttelse fra de store for ikke å bli overkjørt. De sterkeste rivaliserer seg imellom og dominerer og utnytter de svake. Derfor sier vi ofte at det internasjonale systemet har anarkistiske trekk.

Begrepet anarki brukes gjerne for å beskrive et lovløst samfunn uten noen klar øverste autoritet (men anarkisk må ikke forveksles med anarkisme, som er en politisk ideologi).

Hva kjennetegner dette anarkiske systemet?

Mangel på felles grunnverdier, normer og regler

Det internasjonale samfunnet mangler felles verdier som et bredt flertall av stater forplikter seg til å følge. Innad i en stat er det derimot ofte en felles holdning til viktige verdier, for eksempel likestilling og demokrati.

Ingen anerkjent overordnet beslutningsmyndighet

Alle moderne stater har en nasjonalforsamling som vedtar lover og regler som alle må følge. En slik institusjon mangler i det internasjonale samfunnet. Det nærmeste vi kommer er FN.

Det finnes heller ingen myndighet som kan kreve inn skatter og avgifter for å løse fellesoppgaver for alle verdens land.

Mangel på et organ med enerett til bruk av fysisk makt

Verden mangler en ordensmakt som har internasjonal legitimitet og tilslutning fra alle landene.

Samarbeid og orden

Det finnes likevel stadig flere eksempler på samarbeid, regler og orden i forholdet mellom statene

Folkeretten: Avtaler og institusjoner

Folkeretten er en samlebetegnelse på regler som gjelder for forholdet mellom selvstendige stater og mellom stater og internasjonale organisasjoner.

Reglene omfatter både internasjonal sedvane og skrevne traktater. Traktatene kan være bilaterale (tosidige) eller multilaterale (flersidige).

Multilaterale traktater kaller vi gjerne konvensjoner. Konvensjonene kan regulere alt fra krigføring og grenseforhold til handel og skipsfart.

Et viktig grunnprinsipp i folkeretten er statlig suverenitet: Alle stater har i utgangspunktet full råderett over territoriet sitt, befolkningen sin og ressursene sine.

Dersom internasjonale regler og avtaler er ratifisert (godkjent) av myndighetene i en stat, er de i prinsippet bindende. Selv om verden mangler en effektiv internasjonal ordensmakt, blir folkeretten i overraskende høy grad overholdt av statene.

FNs sikkerhetsråd har i prinsippet mulighet til å iverksette tiltak mot stater som bryter folkeretten, men har begrenset handlekraft.

Den internasjonale domstolen i Haag dømmer i folkerettslige tvister mellom stater, men har ingen myndighet til å tvinge statene til å etterleve domstolens vedtak

Menneskerettighetene er en viktig del av folkeretten fordi slike rettigheter er fastlagt i internasjonale erklæringer og konvensjoner.

Se ordliste s. 243

Gjensidig avhengighet og vilje til samarbeid

Statenes vilje til internasjonalt samarbeid motvirker tendensene til normløshet og maktkamp. Det er mål som ikke bare handler om egeninteresse og makt. De fleste stater ser verdien av å samarbeide gjennom internasjonale organisasjoner.

Hegemoni og maktbalanse

Hegemoni: Èn stat eller statsgruppe har en form for direkte eller indirekte herredømme over andre stater, f. eks. USA de siste tiårene.

Maktbalanse: Den kalde krigen mellom Sovjetunionen og USA (ca. 1947-1990) bidro på et vis til å skape orden og maktbalanse gjennom å dele verden i to nærmest jevnbyrdige allianser, med en supermakt på hver side.

Det er lett å argumentere for at hegemoni og maktbalanse også har svært uheldige følger for det internasjonale systemet. Hegemoni fører gjerne med seg ufrihet og undertrykking i en eller annen form, mens maktbalanse kan føre til gjensidig mistro, opprustning og økt krigsfare.

ULIKE SYN PÅ INTERNASJONALE FORBINDELSER

Politikere og samfunnsforskere i internasjonal politikk har ofte ulike grunnsyn eller ”briller”. På den ene siden finner vi realistene, som tar utgangspunkt i verden ”slik den er”. For dem vil forholdet mellom stater alltid være preget av anarki og maktkamp mellom stater som er på jakt etter å styrke egne interesser og egen sikkerhet. Derfor må statens utenrikspolitikk alltid ha som mål å hevde seg i det internasjonale spillet om makt og dominans.

På den andre siden står idealistene (også kalt liberalistene), som påstår at statene og innbyggerne deres stort sett har felles interesser og mål. Gjennom samarbeid og dialog kan en skape stabilitet og vekst fra alle. De har tro på at utviklingen av internasjonale organisasjoner og normer gradvis skal fjerne grunnlaget for alvorlige internasjonale konflikter.

En tredje innfallsvinkel er knyttet til marxismen. Ifølge avhengighetsteorien er det et tydelig mønster at industrialiserte stater utnytter fattige stater, f. eks. i Asia og Afrika. De rike vestlige statene har kontroll over det internasjonale økonomiske systemet og kan bruke denne makten til å utnytte andre stater, deriblant tidligere kolonier.

Et nyere fjerde perspektiv legger vekt på at vi er i ferd med å få et internasjonalt system basert på gjensidig avhengighet mellom verdens stater. Dette synet tar utgangspunkt i hvordan statene i vår tid veves sammen av politiske og økonomiske bånd.

Vi skal se nærmere på dette siste punktet.

GLOBALISERINGEN ENDRER FORHOLDET MELLOM STATENE

Globalisering - ujevn og mangfoldig

Ordet globalisering brukes mye for å beskrive at statene er knyttet stadig tettere sammen gjennom økt handel, investeringer, utveksling av informasjon, turisme og kulturpåvirkning gjennom medier, osv.

I vår tid ser vi ikke minst stadig flere eksempler på statenes påvirkelighet, sårbarhet og avhengighet av forhold utenfor statens egne grenser.

Når nesten hele verden er involvert i en utvikling, omtales det gjerne som globalisering.

Men mange fattige stater ser det slik at handelen, teknologiutviklingen og det politiske samarbeidet ikke omfatter dem. I og med at man ikke inkluderer hele verden, blir det derfor riktigere å snakke om internasjonalisering enn globalisering.

Hvis de aktuelle statene befinner seg i samme område av verden, f. eks. Europa, er kanskje regionalisering et bedre uttrykk.

Det er vanlig å skille mellom tre former for globalisering:

  • Økonomisk globalisering: Statene fjerner reguleringer som toll, kvoter og subsidier og åpner grensene sine for handel og investeringer.
  • Kulturell globalisering: Moderne medier og markedsføring fører til at stadig flere ser de samme tv-programmene, går i de samme merkeklærne og hører på den samme musikken.
  • Politisk og rettslig globalisering: Statene velger å gå sammen med andre i ulike former for forpliktende politisk samarbeid, f. eks. gjennom organisasjoner som FN og WTO.

Skaper globalisering orden?

I hvilken grad bidrar globalisering til orden på den internasjonale arenaen?

Mange mener at stater ikke går til krig mot hverandre ettersom de er så tett sammenvevd, ikke minst økonomisk. Hvis en stat går til angrep på en nabostat, vil det raskt kunne skape økonomisk ustabilitet, føre til at investeringer forsvinner osv.

Men mange mindre stater i Asia, Afrika og Latin-Amerika ser at den økende handelen, teknologiutviklingen og det politiske samarbeidet ikke omfatter dem.

Motstand mot globalisering

Mange er bekymret for følgende av den økonomiske globaliseringen for klima, naturressurser og lønns- og arbeidsvilkår verden over. Fattige stater klager over de store internasjonale bedriftenes økende makt. De oppfatter globaliseringen som asymmetrisk: Den øker noen staters og bedrifters makt og gir dem dermed mulighet til å utnytte andre. Det kan gi grobunn for lokale og regionale konflikter. (Mer om dette i kap. 25.)

Den globaliserte kulturen styres av transnasjonale selskaper og markedsførere med enorm påvirkningskraft. En rekke politiske og religiøse ledere verden over mener det kan føre til at amerikansk kultur og økonomi overkjører lokale verdier og tradisjoner. Dette kan skape nye konflikter, der identitet, nasjonalisme og religiøs tilhørighet får stor plass.

Folkeretten og statene

Les s. 248-249.

 

 

 

 

 

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider