Sammendrag kapittel 16: Mangfold og medborgerskap

MEDBORGERSKAP OG POLITISK DELTAKELSE

Det norske demokratiet gir borgerne mange påvirkningsmuligheter, i alle fall på papiret. Selv om alle har like formelle muligheter, er ikke alle like politisk aktive.

Nedenfor ser vi nærmere på hvem som er mest aktive, og hvordan de deltar.

Nye former for deltakelse

Studerer vi ulike former for tradisjonelt politisk engasjement i befolkningen, kommer følgende trekk til syne:

Stadig færre kaster seg inn i et langvarig, aktivt og forpliktende engasjement for ideologier, verdier og ideer. Få er med i politiske organisasjoner, f. eks. partier.

Medborgerundersøkelsen viser at det tradisjonelle politiske engasjementet er mindre enn før. Samtidig mener forskerne at samfunnsengasjementet fortsatt er stort blant folk flest. Det kommer bare til uttrykk på nye måter.

I vår tid handler politisk aktivitet mer om kortvarig innsats for å fremme konkrete enkeltsaker, gjerne knyttet til nærmiljøet. De som engasjerer seg, vil ha frihet til å hoppe raskt inn og ut av samfunnsengasjementet sitt. Dagens engasjerte borgere vil ha rask uttelling. Deltakelseskultur blir erstattet av aksjonskultur.

Dessuten virker det som om det blir stadig viktigere at deltakelsen er synlig i mediene. Gjennom aktivt samfunnsengasjement sender deltakerne viktige signaler til omgivelsene om hvem de er. Når så mange her det godt økonomisk, kan politisk deltakelse være en måte å skille seg ut på, vise at en har overskudd, innsikt og engasjement.

Mulige årsaker

Enkelte peker på at overgangen til kortvarig, uforpliktende engasjement er en konsekvens av endrede maktforhold i samfunnet. Folket har tatt konsekvensen av at de store medlemsorganisasjonene har tapt maktkampen mot ekspertise, store bedrifter og internasjonale organisasjoner.

Andre peker på at de nye formene for samfunnsengasjement er et resultat av det økende utdanningsnivået i befolkningen. Folk flest finner seg ikke i å være deler av en lydig saueflokk i store, elitedominerte organisasjoner. De vil ha følelsen av å styre påvirkningsprosessen selv.

Forskjeller mellom ulike grupper

Holder man seg til den aktiviteten som har en klar politisk karakter, finner forskerne at omtrent en tredel av befolkningen kan betegnes som aktive, en tredel deltar litt, men en tredel er mer eller mindre passiv.

Leveundersøkelsen 2011 pekte på følgende tendenser:

• Høyt utdannede er mer politisk aktive enn lavt utdannede.
• Flere menn enn kvinner kontakter medier og politikere direkte – men flere kvinner går i    demonstrasjonstog.
• •Det er en høy andel middelaldrende (45-66 år) blant dem som kontakter politikerne direkte, mens de yngre deltar mer med frivillig innsats og i demonstrasjoner.

Det er grunn til å tro at direkte kontakt med medier og myndigheter er mer effektivt enn aksjoner og demonstrasjoner. Det er en tendens til at menn benytter seg mer av slike direkte, og kanskje mer effektive, former for deltakelse.

Liten, aktiv og effektiv elite

La oss forsøke å sammenfatte det vi nå vet om politisk deltakelse i ulike grupper. Mye tyder på at den tredelen av befolkningen som deltar mest i politisk påvirkning, i stor grad er en etnisk norsk elite som kjennetegnes av høy utdanning, høy inntekt og høye stillinger. Dessuten er det trolig en tendens til at det er mennene i denne eliten som velger den mest målrettede og effektive påvirkningen.

HVORFOR NOEN IKKE DELTAR

De som ikke deltar i politikken, er ingen ensartet gruppe:

• Enkelte mangler interesse for politisk deltakelse.
• Andre er så fornøyde med det politiske systemet og samfunnsutviklingen at de ikke ser noen hensikt i å engasjere seg.
• Til slutt har vi dem som gjerne skulle engasjert seg, men som opplever at de ikke når fram i det politiske systemet.

La oss ta utgangspunkt i den siste gruppa, de som føler frustrasjon eller avmakt i møtet med det politiske systemet. Hvorfor når de ikke fram?

Er påvirkningskanalene stengt for noen?

Påvirkningsformene valg, organisasjoner, medier, aksjoner og kampanjer er i utgangspunktet åpne for alle. Likevel oppfattes disse politiske kanalene trolig som lukkede for store deler av befolkningen.

Selv om de aller fleste av oss er medlemmer i en eller flere organisasjoner, betyr ikke det at vi alltid kan bruke dette medlemskapet til å presse politiske myndigheter.

Mediene kan formidle borgernes meninger i intervjuer, leserbrev og annen omtale. De er tilsynelatende åpne for alle. Likevel vet vi at aviser siler ut tips, kommentarer og leserinnlegg og vinkler saker slik de selv ønsker. Mye tyder på at det er et skjevt utvalg av befolkningen som slipper til i mediene, nemlig godt voksne med høy utdanning, inntekt og posisjon.

De samme tendensene finner vi undersøkelser av hvem som blir intervjuet i mediene: høytstående, ressurssterke, middelaldrende menn.

Valg skiller seg ut som påvirkningskanal ettersom alle voksne statsborgere har stemmerett. Men noen har vært bekymret for at velgerne i praksis har liten innflytelse over personvalget. Nominasjonsprosessen i fylkespartiene er forbeholdt partimedlemmer og er slik sett lukket for folk flest.

Kampanjer, demonstrasjoner og underskriftsaksjoner er i prinsippet åpne for alle. Men hvis en trenger hjelp fra advokater og profesjonelle PR-byråer, må en ha store økonomiske ressurser.

Ujevn fordeling av politiske ressurser

Mange deltar ikke i offentlig politikk, trolig fordi de mangler viktige politiske ressurser. Undersøkelser viser at bare hver sjuende velger tror at de kan fremme en sak og bli hørt hos politikerne. Bare de med høy inntekt, utdanning og posisjon har svært stor tro på egen mulighet til å påvirke.

Politiske ressurser er egenskaper eller kjennetegn som gjør det lettere for en person å nå fram med sine ønsker i det politiske systemet. Noen slike politiske ressurser er språklige evner, selvtillit, kunnskap, god økonomi, tid, medlemskap i viktige organisasjoner, kontaktnett og adgang til mediene.

Språklige evner er trolig en av de viktigste politiske ressursene. Språk- og samfunnsforskere har lenge vært opptatt av at ”språk er makt”.

Mye tyder på at svært mange har problemer med å få tak i innholdet i politikernes  argumentasjon og ekspertenes analyser. Hele to av tre innbyggere mener politikken ofte er for innviklet for vanlige folk. Språk kan derfor medvirke til å ekskludere hele befolkningsgrupper fra politikken.

Politisk fattigdom

Samfunnsforskeren Willy Martinussen har hevdet at personer i lavere sosiale lag vil fortsette å ha svak økonomi ettersom de har så få politiske ressurser. Resonnementet går ut på at de politisk ”fattige”, de med få politiske ressurser, i mindre grad enn andre påvirker politikken, og at politikerne derfor ikke tar hensyn til disse gruppene når godene skal fordeles.

Flere har likevel pekt på at mange partier og organisasjoner i Norge taler de svakes sak, selv om de ikke gjør det selv.

Mange samfunnsforskere har de siste årene slått alarm om det de mener er en voksende underklasse i norske storbyer. Den nye underklassen består av mennesker med innvandrerbakgrunn og folk som står utenfor arbeidslivet, f. eks. uføretrygdede og kronisk syke.

Politisk mistillit og forventningskrise

Stadig flere i samfunnet får viktige politiske ressurser gjennom høy utdanning og økende økonomisk velferd. Hvorfor øker ikke viljen til å delta i tradisjonelt politisk arbeid?

Svært mange mangler tillit til politikerne, og under 20 prosent sier de har tillit til partiene.

Over 70 prosent av befolkningen er helt eller delvis enig i påstanden om at de folkevalgte ikke bryr seg om hva vanlige folk tror og mener.

I 1970- og 1980-årene var mange overbevist om at den økende materielle velferden ville få folket til å søke nye former for politisk engasjement, som miljøvern og internasjonal solidaritet. Men Norsk Monitor at avdekket at materialismen, egoismen og individualismen ser ut til å øke i takt med det økende velstandsnivået. Mye vil ha mer, virker det som.

Mange peker på at misnøyen med politikerne brer seg i befolkningen fordi de ikke oppfyller folks forventninger til fortsatt vekst i materiell velstand og offentlige tjenester raskt nok. Resultatet kan bli at mange møter politikerne med forakt og misnøye og vender politikken ryggen.

Men bildet er ikke entydig negativt. Undersøkelsene tyder også på at tilliten til det demokratiske systemet holder stand hos mer enn 70 prosent av oss.

Fra borger til forbruker

I vår tid møter vi forbrukere ikke bare på supermarkedet, men i politikken og velferdsstaten. De velger (eller shopper) partier og velferdstjenester på samme måte som de velger vaskemidler og mobiltelefoner.

Den nye rollen som politisk forbruker kan være et resultat av flere forhold:

• Politikerne har gitt rause løfter gjennom flere tiår med valgkamper og debatter i mediene.
• Velferdsstaten har etablert lovfestede sosiale og økonomiske rettigheter for alle – gjennom hele livet. Det fører til forventninger om at det offentlige skal fortsette å ta på seg stadig mer ansvar for den enkelte innbygger.
• I vår tid møter vi forbrukere ikke bare på supermarkedet, men også i politikken og velferdsstaten. De velger (eller shopper) partier og velferdstjenester på samme måte som de velger vaskemidler og mobiltelefoner. Valgene gjør de delvis ut fra egne behov og interesser, delvis ut fra følelser og hvilket image som appellerer mest. Disse forbrukerne er svært klar over at det offentlige er forpliktet til å levere velferdstjenester som er nedfelt i lover og praksis. Og mange er raske til å klage når de mener tjenester ikke holder mål.
• Mediene formidler hvordan den enkelte kvinne og mann rammes av velferdsstatens svakheter og politikernes løftebrudd.

 BETINGELSER FOR MEDBORGERSKAP

La oss forsøke å nærme oss noen mål som bør være oppfylt for at alle innbyggere skal være likeverdige politiske medborgere:

• Påvirkningskanalene må være åpne for alle. Elitestyre er ikke forenlig med demokrati og medborgerskap
• Fordelingen av politiske ressurser bør være så jevn som mulig. Det kan være uheldig for demokratiet dersom slike ressurser er svært skjevt fordelt, og spesielt uheldig blir det om avmakt og politiske ressurser faller sammen med mangel på økonomiske ressurser, utdanning osv. hos store grupper.
• Befolkningen bør ha grunnleggende tillit til det politiske systemet og de viktigste aktørene, f.eks. partiene.
• Forbrukerrollen bør ikke få sette rollen som politisk medborger til side.

Det går et viktig skille mellom formell og reell påvirkningsevne. Alle kan ha de samme rettighetene på papiret, men i praksis er det kanskje bare en elite som får gjennomslag for sitt syn. Derfor kan vi trolig også skille mellom formelt og reelt medborgerskap.

Mange hevder at det bare er gjennom økt utdanning at alle innbyggere kan framstå som fullt likeverdige medborgere med reell påvirkningskraft. Alle bør dessuten gjennom en politisk sosialisering.

MANGFOLDET OG DE FOLKEVALGTE

Bedrifter, kapitaleiere, medier, organisasjoner og andre forsøker med stor kraft å påvirke offentlige politiske vedtak. Har de folkevalgte mistet sin handlekraft og glemt velgerne sine? Er mediene, organisasjonene, og kampanjene i det hele tatt forenlige med det representative demokratiske systemet?

Kampanjer – viktige eller farlige?

Kombinasjonen av lobbyvirksomhet og PR-byråer er trolig den mest effektive formen for uformell påvirkning. Slike kampanjer regissert av PR-byråer og informasjonsmedarbeidere  kan være viktige for demokratiet når de får fram ny, viktig informasjon.

De kan også fungere som nødventiler der individer og grupper som lett kan bli oversett, kan gjøre seg synlige.

På den andre siden kan PR-kampanjene forstyrre den vanlige beslutningsprosessen.

Bare for ressurssterke?

Velsmurte PR-kampanjer er stort sett forbeholdt pengesterke organisasjoner og bedrifter. Er grupper uten store økonomiske ressurser dømt til å tape kampen om politikernes oppmerksomhet? Aksjoner som underskriftskampanjer og demonstrasjonstog krever ikke de samme store økonomiske ressursene.

Støyende demonstrasjonstog og sinte utspill i avisene kan få politikerne til å gå i forsvarsposisjon. De folkevalgte vil ikke framstå som svake eller ettergivende. Da kommer hundre andre pressgrupper til å banke på døra dagen etter.

De folkevalgte er helt avhengige av kunnskap om viktige samfunnsforhold. Virker informasjonen pålitelig, grundig og saklig, er de nok ekstra lydhøre. Men politikerne er selvsagt klar at den informasjonen lobbister formidler, ikke er objektiv.

Stortingsrepresentantene er nok ekstra følsomme for utspill, aksjoner og påvirkningsforsøk i den valgkretsen han eller hun er innvalgt fra.

Stemmer teller – ressurser avgjør?

Samfunnsforskeren Stein Rokkan lanserte tesen om at ”stemmer teller, men ressurser avgjør”. Med det mente han at velgernes stemmer bare hadde betydning for sammensetningen av  Stortinget. I praksis var det organisasjonenes, bedriftenes og andre mektige samfunnsgruppers ressurser som var med på å avgjøre de store sakene.

Må sterke særinteresser stenges ute?

Kanskje er ikke de mektige særinteressene en like stor trussel på alle områder. Rettsliggjøringen innebærer at de folkevalgte i økende grad er bundet av nedfelte lover og rettigheter, både norske, europeiske og globale. Disse reglene kan fungere som en garanti mot at store grupper overkjører mer sårbare og ressurssvake deler av samfunnet. Mye av budsjettene er fastlagt gjennom etablerte rettigheter, trygder og helseutgifter.

Åpenhet viktig

Det finnes mange gode grunner for at politikerne skal fortsette å ha åpne dører mellom valgene. Mange av organisasjonene, bedriftene og mediene utgjør viktige grupper og interesser i samfunnet vårt. Politikerne kan derfor ikke overse synspunktene deres når de skal fatte vedtak.

Heldigvis er det ofte sammenfall mellom interessene til organisasjoner og bedrifter og store befolkningsgrupper. Bedrifter og investeringer betyr arbeidsplasser. Det kan igjen bety skatteinntekter, spredt bosetting osv. Det er også vanskelig for de folkevalgte å snu ryggen til fagforbund som til sammen organiserer over halvparten av landets arbeidstakere.

Den internasjonale utfordringen

Vi har tidligere i boka sett hvordan økonomi og handel, politisk samarbeid og internasjonale rettsregler mer og mer fastsetter rammene for politiske vedtak. De folkevalgte har fått begrenset handlefrihet.

Kanskje kan noe av dette velgertapet oppveies av de nye påvirkningsmulighetene som de internasjonale avtalene og rettsreglene gir borgerne, som internasjonale lover og menneskerettighetskonvensjoner.

Også andre stater, statlige og ikke-statlige organisasjoner og bedrifter kan bruke internasjonale avtaler og regelverk som en ny kanal i arbeidet for å fremme sin sak eller sitt syn overfor norske myndigheter.

I global sammenheng ser vi at u-land bruker regelverket og forhandlingene i WTO til å presse Norge og andre vestlige stater til å redusere landbrukssubsidier og åpne for større import fra fattige stater.

Den internasjonale kanalen har også en annen dimensjon. Mange mektige transnasjonale selskaper har mulighet til å legge press på norske myndigheter fordi de har kontroll over investeringer, arbeidsplasser, forskning osv, ikke minst i oljesektoren.

I tillegg til nasjonale selskaper påvirker blant annet verdens oljeprodusenter, oljeimportører, børser og råvaremarkeder politiske vedtak som de norske folkevalgte gjør.