Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 13: Organisasjonsmakt

INTERESSEORGANISASJONENES KAMP OM GODER

Vi har ulike typer organisasjoner:

  • Interesseorganiasjoner der målet er å bedre medlemmenes situasjon (LO, NHO m.fl.).
  • Ideelle organisasjoner der målet er uegennyttig (Røde Kors, Amnesty m.fl.).
  • Ad hoc-organisasjoner, organisasjoner som er dannet som følge av folks engasjement i en spesiell sak over et begrenset tidsrom.

Både bedrifter og ansatte i arbeidslivet har søkt sammen i store organisasjoner for å styrke sin posisjon både overfor staten og overfor rivaliserende grupper og interesser.

Landsorganisasjonen (LO) er en paraplyorganisasjon for en rekke landsdekkende fagforbund med rundt 800 000 medlemmer.

Fagforbundene er delt inn etter sektorer i næringslivet, f. eks. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet og Fellesforbundet (tradisjonell industri).

Andre hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden er Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Unio og Akademikerne.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), arbeidsgivernes hovedorganisasjon, har ca. 16 000 medlemsbedrifter. NHOs prioriteringer er økt lønnsomhet i bedriftene og stabile og forutsigbare rammebetingelser.

Det er særlig tre måter interesseorganisasjonene fremmer sine ønsker og krav om goder på:

  • Gjennom forhandlinger seg imellom, som under tariffoppgjørene.
  • Gjennom formell påvirkning i statlige organer.
  • Gjennom uformell påvirkning, som lobbyvirksomhet, annonsekampanjer m.m.

FORHANDLINGSPROSESSER  (punkt 1 ovenfor):

Tariffoppgjørene er i utgangspunktet ikke en del av den offentlige politikken. Likevel forhandler ikke organisasjonene i et politisk tomrom.

  • Partene må godta statlig innblanding og regulering av forhandlingene. Den statlige riksmeklingsmannen mekler dersom forhandlingene bryter sammen. Staten kan dessuten gripe inn og stoppe en langvarig konflikt, f. eks. streik eller lockout. Partene må da godta tariffavtalen som rikslønnsnemda kommer fram til (tvungen lønnsnemd).
  • Den offentlige politikken er med på å legge rammebetingelsene for forhandlingene, slik som statlige signaler om skatte- og avgiftsendringer og rentenivå.
  • Tariff-forhandlingene mellom organisasjonene påvirker politikernes rammevilkår. Blir organisasjonene enige om høye lønnstillegg, tør ikke politikerne bruke så mye penger som de kanskje skulle ønske. De frykter uheldig prisstigning og inflasjon. Da kan det også bli renteøkning.
  • Staten spiller en spesielt viktig rolle når de statsansatte og bøndene skal forhandle om inntekter og arbeidsforhold. Statsansatte innenfor LO, YS, Unio og Akademikerne må forholde seg til staten som en ordinær arbeidsgiver.

FORMELLE PÅVIRKNINGSMULIGHETER I STATEN (punkt 2 ovenfor)

Organisasjonene og forvaltningen: råd, utvalg, høringer

  •  Deltakelse. Organisasjoner og bedrifter kan delta i midlertidige og permanente råd og utvalg.
  • Høring. Organisasjoner og bedrifter får uttale seg om lovforslag før de blir oversendt Stortinget.


Organisasjonene og Stortinget 

  • Høring. Fagkomiteer lytter til innspill fra inviterte organisasjoner før de kommer frem til sin innstilling.

UFORMELL PÅVIRKNING

Direkte kontakt og lobbyvirksomhet

Vi skiller gjerne mellom to former for uformell kontakt mellom politikerne og ulike pressgrupper: direkte kontakt og lobbyvirksomhet.

  • Direkte kontakt: Spesielt i små lokalsamfunn er det nokså vanlig å ta direkte kontakt med politikere. Andre ganger sendes delegasjoner fra kommuner, organisasjoner og bedrifter til de sentrale styringsorganene i Oslo. Mange organisasjoner har kanskje allerede en formalisert kontakt, f. eks. ved at de er med i utvalg eller er med på høringer. Spesielt i store saker kan Stortinget nærmest bli nedrent av grupper og delegasjoner som ønsker å påvirke beslutningstakerne.
  • Lobbyvirksomhet: Kan defineres som en form for uformelt, systematisk og målrettet politisk press mot offentlige myndigheter.  Lobbyister er enten representanter for bedrifter eller organisasjoner eller ansatte i profesjonelle PR-byråer som er betalt for å ta direkte kontakt med politikerne.  En del av den uformelle lobbyvirksomheten i Stortinget er erstattet med høringer i komiteene.

Hvem er lobbyistene?

Lobbyistene er ofte bedriftenes eller organisasjonenes egne ansatte, som når Røkke eller hans ansatte er i møter med politikerne. De siste årene har det imidlertid blitt stadig vanligere med profesjonell lobbyisme. Da får ansatte i profesjonelle konsulent- og PR-byråer betaling for påvirkningsarbeid rettet mot politikerne.

En kjent norsk lobbyist hevder at lobbyisme er langt viktigere enn mediene når det gjelder å påvirke offentlige beslutninger.

De mest pågående lobbyistene er ofte folk med erfaring og gode kontakter i det politiske miljøet. Mange har tidligere vært politikere.

Lobbyisme i endring

Korridorpolitikken har lange tradisjoner på Stortinget. Vi kan se det som en viktig del av pluralismen i vårt politiske system. Mange peker imidlertid på at lobbyistene er mer selvsikre og pågående enn før. De er utstyrt med skreddersydde utredninger og mediestrategier, har gjennomgått kurs i kommunikasjon og politisk påvirkning. Mange forklarer denne utviklingen med framveksten av profesjonelle PR-byråer.

I slutten av 1990-årene ble trykket fra lobbyistene oppfattet som både forstyrrende og uheldig for demokratiet. Da ble det vedtatt at alle pressgrupper skulle få anledning til å møte for komiteene i forbindelse med budsjettbehandlingen. Slik ble det mer åpenhet om hvem som møtte hvem.

Lykkes lobbyistene?

Vi kan ikke vite om de politiske vedtakene hadde sett annerledes ut om Stortinget hadde fått arbeide uten innblanding fra lobbyistene. Mange ser imidlertid tegn på at lobbyistene har blitt stadig viktigere. De viser til at organisasjoner og bedrifter neppe hadde brukt så store ressurser på dette, dersom det ikke var et visst rom for påvirkning.

Rundt halvparten av stortingsrepresentantene mener at lobbyistene fra arbeidslivet har mye eller nokså stor innflytelse over saken de arbeider med.

ORGANISASJONENES RESSURSER

Maktressurser er skjevt fordelt mellom organisasjonene.  Viktige ressurser kan være:

  • Sterk økonomi. 
  • Mange medlemmer. 
  • Kontakt med mediene og ledernes medieappell.
  • Tilgang til ekspertise. 
  • Strategisk posisjon. 
  • Nærhet til de politiske partiene.
  • Uformelle nettverk.
  • Bruk av profesjonelle nettverk og PR-byråer.

STATEN ØNSKER Å SAMARBEIDE

Noen grunner for at staten ønsker å samarbeide med organisasjonene:

  1. Demokratisk prinsipp: At de som blir berørt av et politisk vedtak, skal få uttale seg på forhånd.
  2. Ønske om å tilføre politikerne kunnskap, ekspertise, og innsikt.
  3. Legitimitet: Politiske vedtak blir lettere akseptert om organisasjoner og berørte parter har fått uttale seg.
  4. Effektivitet: Lettere å gjennomføre tiltak når organisasjonene er ”med på laget”.
  5. Ønske fra politikerne om å utnytte de erfaringer og den kunnskap organisasjonene har.
  6. Samarbeid i råd og utvalg bidrar til å ansvarliggjøre organisasjonene.

 

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider