Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 9: Regjeringen

REGJERINGENS TO ANSIKTER

Regjeringsmakten både lokker og skremmer partiene. På den ene siden har partier lyst til å utøve makt ved å bestemme dagsordenen og få vedtatt saker fra sitt eget partiprogram. På den andre siden hersker frykten for å måtte inngå smertefulle kompromisser. Regjeringer består i vår tid gjerne av flere partier, og de har ofte ikke flertall i Stortinget.

Vi ser da også at partier som deltar i regjering, ofte mister oppslutning i stortingsvalgene.

Å delta i regjering omtales ofte som å være i posisjon. Partier som ikke er med i regjeringen, utgjør opposisjonen.

REGJERINGENS FUNKSJONER                                              

  • Regjeringen tar initiativ til og forbereder stortingsvedtak.
  • Vedtakene Stortinget gjør, skal iverksettes av regjeringen.
  • Regjeringen utreder, planlegger.
  • Utenrikspolitikken er i hovedsak lagt til regjeringen.
  • Regjeringen har hovedansvaret for statsforvaltningen med departementene osv.   
  • Statsrådene utgjør forvaltningens øverste ledelse.
  • Regjering har også som oppgave å ta seg av statens eiendom.

Regjeringen består av 18-19 statsråder, der de fleste leder hvert sitt departement.  Selv om regjeringens medlemmer i utgangspunktet er likestilte, vi sier de utgjør et kollegium, har statsministeren en lederfunksjon. 

Statsrådene har med seg personlige rådgivere og statssekretær. Til sammen utgjør disse det vi kan kalle den politiske ledelsen av et departement.

ARBEIDET I REGJERINGEN

 Den politiske ledelsen i departementene samarbeider tett med departementsråden, som er departementets øverste administrative leder. De ukentlige stabs- og sjefsmøtene i departementene er også viktige. Her legger ekspedisjonssjefene fram saker som de ulike avdelingene i departementene arbeider med, og statsråden presenterer saker som har vært til behandling i regjeringen.

Alle statsrådene samles mandager og torsdager til regjeringskonferanse, der viktige saker blir gjennomgått. Konferansen på torsdager blir gjerne kalt forberedende statsråd. Her avklarer man alle saker som skal fremmes for kongen dagen etter. Fredag samles nemlig hele regjeringen til statsråd på slottet.

Regjeringstyper med mulighet for makt

Ettpartiregjering = regjeringen består av ett parti
Koalisjonsregjering = regjeringen består av flere partier.
Flertallsregjering = regjeringspartiet/-ene har mer enn halvparten av plassene i Stortinget.
Mindretallsregjering = regjeringspartiet/-ene har mindre enn halvparten av plassene i Stortinget.

Støtter flertallet i Stortinget regjeringens forslag?

Når regjeringen sender et forslag til Stortinget, er det temmelig sikkert at stortingsrepresentantene som er med i regjeringen, vil støtte det. Men ofte er det ikke nok til å gi flertall for et forslag. Da må en få andre partier med i et samarbeid, og det kan ende med at forslaget blir nokså mye forandret. Derfor går det et viktig skille mellom flertallsregjeringer, der regjeringspartiet (-partiene) har over halvparten av plassene i Stortinget, og mindretallsregjeringer, der regjeringspartiet (-partiene) har under halvparten av plassene.

Vi forstår nå at ønskedrømmen for alle partier er å danne en ettparti- og flertallsregjening. Bare da vil de være sikret at alle partiets forslag vil bli fremmet og vedtatt i Stortinget uten endringer. Men dette er vanskelig å få til når velgerne fordeler seg over sju-åtte partier ved stortingsvalg. Vi må helt tilbake til 1961 for å finne en ettpartiregjering med flertall på Stortinget.

Mellom 1985 og 2005 hadde Norge bare mindretallsregjeringer.

PARLAMENTARISME I PRAKSIS

Regjeringen ikke gå av, selv om Stortinget avviser ett eller flere av forslagene. Men dersom stortingsflertallet ikke lenger har tillitt til regjeringen, må den trekke seg.

Stortingets kritiske blikk

Parlamentarisk ansvar: Regjeringene og statsrådene står ansvarlig overfor Stortinget absolutt hele tiden.  Svekket tillit til en statsråd eller hele regjeringen kan medføre at det fremsettes mistillitsforslag i Stortinget.

I den politiske hverdagen er det særlig statsrådenes lovpålagte opplysningsplikt som kan skape dramatikk. Det er særlig alvorlig for en statsråd å bli beskyldt for å ha holdt tilbake eller gitt feilaktig informasjon til de folkevalgte. Stortingsrepresentantene er helt avhengige av fullstendig og korrekt informasjon fra regjeringen og forvaltningen før de gjør politiske vedtak.

Iblant er det slik at Stortinget kanskje ikke ønsker et regjeringsskifte og nøyer seg med å gi den aktuelle statsråden en oppstrammer. Andre ganger presser statsministeren enkeltstatsråder ut av regjeringen for å tilfredsstille Stortinget.

Regjeringsdannelse og regjeringsavgang

Formelt er det fortsatt slik at det er Kongen som utpeker regjering, men i praksis er det sammensetningen av partier på Stortinget som avgjør. I dag er det i praksis slik at det er det partiet eller de partiene som har størst sjanse til å få igjennom sakene sine, som danner regjering.  

  • Av og til peker den avgående statsministeren ut etterfølgeren sin.
  • Andre ganger må stortingspresidenten samtale med de parlamentariske lederne og deretter foreslå en regjeringsløsning. Formelt er det fortsatt kongen som ber presidenten utrede mulige regjeringsalternativer.

I Norge stemmer ikke partiene over forslag til ny regjering. Et parti eller en gruppe partier kan danne regjering så lenge ikke et flertall på Stortinget viser åpenlys motstand eller mistillit. Dette blir ofte omtalt som negativ parlamentarisme. Motsatsen er positiv parlamentarisme, der regjeringen får et klart mandat gjennom en avstemning.

 Årsaker til regjeringsskifte

De vanligste årsakene til regjeringsskifter er:

  • Etter stortingsvalg:  Den vanligste årsaken til regjeringsskifte er at et regjeringsparti mister mange stortingsplasser etter et stortingsvalg. 
  • Ved mistillitsvotum:  Parlamentarismens gjør det mulig for Stortinget å fjerne en regjering som ikke lenger har flertallets tillit. 
  • Ved kabinettspørsmål:  Regjeringen fremsetter et ultimatum til Stortinget der regjeringen truer med å gå om ikke stortingsflertallet følger deres forslag. 
  • Splittelse:  Koalisjonsregjeringer kan rett og slett sprekke om samarbeidsproblemene blir for store. 
  • Sykdom og personlige forhold: Regjeringer og statsråder har også måttet gå som følge av sykdom og personlige forhold. 

Presset hverdag for statsrådene

Makt- og demokratiutredningen har pekt på det store presset de enkelte statsrådene lever under fra mediene, statsrådskolleger, partigrupper, statsforvaltningen, internasjonale forhold osv.
Les s. 141-142
 

 

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider