Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 8: Stortinget

FOLKEVALGTE FRA PARTIER OG FYLKER

At folket velger representanter til å styre, er selve kjernen i vårt politiske system. Hvert fjerde år velger vi 169 representanter til Stortinget, Norges lovgivende forsamling. Valgordningen sørger for at de valgte politikerne representerer både et parti og et fylke.

STORTINGETS ORGANISERING

  • Stortingets plenum, når alle representantene er samlet i selve stortingssalen.
  • I partigruppene møtes de enkelte partienes stortingsrepresentanter. Partigruppen  ledes av en parlamentarisk leder. Det kan være stor uenighet innad i gruppen før den kommer fram til hva partiet skal mene under avstemningene, voteringene, i Stortinget.  Ofte blir partipisken brukt, dvs. at et mindretall blir presset til å gå inn for samme synet som flertallet.
  • Fagkomiteene (til sammen 12) er små utvalg der partienes andel av plassene skal være nærmest mulig den de har i Stortinget som helhet. Komiteene skal behandle saker innenfor et avgrenset område.  Fagkomiteenes medlemmer gjennomgår og diskuterer alle forslag som det skal stemmes over i Stortinget. De leverer en innstilling, dvs. forslag til stortingsvedtak.
  • De folkevalgte velger et presidentskap med stortingspresident og fem visepresidenter. Deres viktigste oppgave er å lede møtene og voteringene i plenum. Stortingspresidenten er ifølge statsforvaltningen den nest viktigste stillingen i statsapparatet. Bare kongen har høyere rang. 

Makt i de lukkede rom

Møtene i partigruppene og fagkomiteene er blant de viktigste i Stortinget. Da er det kanskje underlig at møtene her er lukket. Offentligheten får normalt ikke vite hvilke partier og representanter som ga etter, og hvilke som vant. Tanken er at politikerne trolig er mer kompromissvillige når tv-lyset er slått av og dørene lukket.

STORTINGETS FUNKSJONER

  1. vedta og endre lover
  2. vedta budsjett
  3. kontrollere regjeringen og statsforvaltningen
  4. behandle planer og retningslinjer for statens virksomhet

LOVVEDAK

  • Regjeringen tar normalt initiativet, men også stortingsrepresentanter kan foreslå lover og lovendringer 
  • Regjeringen får hjelp av departementet til å utarbeide et konkret forslag.
  • Departementet nedsetter kanskje et utvalg som består av ulike organisasjoner og representanter fra ulike deler av samfunnet, som kommer med et forslag.
  • Departementer utarbeider er lovforslag som sendes ut til høring, dvs. at organisasjoner og andre får uttale seg.
  • Regjeringen sender, etter å ha gjennomgått og eventuelt gjort justeringer, sitt lovforslag over til Stortinget som en proposisjon.
  • I Stortinget blir lovforslaget først vurdert i en fagkomite, som leverer en innstilling (forslag til stortingsvedtak). Innstillingen blir sendt til Stortinget i plenum.
  • Dersom lovforslaget aksepteres på to påfølgende møter i Stortingets plenum, er forslaget vedtatt. Det må gå minst tre dager mellom hver behandling.
  • Vedtaket må deretter sanksjoneres (godkjennes) av Kongen.
  • Regjeringen overlater til departementet å iverksette vedtaket.

Fullmaktslover

Det blir stadig vanligere at Stortinget nøyer seg med å vedta fullmaktslover eller rammelover, der de folkevalgte overlater til forvaltningen å utarbeide de detaljerte retningslinjene og forskriftene for hvordan loven skal virke i praksis. 

Grunnlovsendringer og suverenitetsavståelse

Forslag til endring av Grunnloven får en annen behandling enn ordinære lovforslag. Alle forslag til endring av Grunnloven skal være kommet til Stortinget i god tid før et stortingsvalg – og kan ikke vedtas før etter valget.  Når det til slutt skal stemmes over forslaget må 2/3 av stortingsrepresentantene støtte det for at det skal bli vedtatt. 

Lover og vedtak som innebærer at staten Norge må avgi noe av sin suverenitet, for eksempel til en internasjonal organisasjon, krever tre firedels flertall i Stortingets plenum. 

BUDSJETTVEDTAK

Utarbeiding av forslag

Etter intern tautrekking mellom statsrådene og departementene leverer regjeringen et samlet forslag til statsbudsjett kalt Stortingsproposisjon nr. 1 til Stortinget tidlig i oktober hvert år. Statsministeren og finansministeren må ta mange hensyn i forbindelse med budsjettforslaget: 

  • Budsjettbalansen. Hvor store bør utgiftene være i forhold til inntektene?
  • Velgerne. Kanskje er det valg neste år, og da må budsjettet ha et innhold som må vinne velgere.
  • Medlemmene og de tillitsvalgte. Blir regjeringspartienes hjertesaker løftet fra
  • Partiene i koalisjonsregjeringer. Får alle partiene som deltar i en koalisjonsregjering, gjennomslag for noen saker som er viktige for dem?
  • Opposisjonen på Stortinget. Mindretallsregjeringer må ha støtte fra andre partier.

Budsjettbehandlingen i Stortinget  

Forslaget til statsbudsjett er det første forslaget som kommer fra regjeringen når en ny stortingssesjon er innledet. Det får derfor betegnelsen Prop. 1 S (proposisjon nr. 1 til Stortinget). Det er finanskomiteen som først får proposisjonen på bordet. Om regjeringspartiene ikke har flertall på Stortinget, begynner ofte en dramatisk tautrekking mellom de politiske partiene. Tautrekkingen følger et fastlagt mønster:

  • I Stortinget må finanskomiteen innen 20. november forsøke å bli enige om rammene for budsjettet, det vil si inntekts- og utgiftsnivået innenfor ulike budsjettområder som forsvars-, justis-, samferdselssektoren osv.
  • Komiteens forslag behandles i plenum.  Vi får den viktige finansdebatten før Stortinget bestemmer de endelige rammene for budsjettet. 
  • Deretter overlater finanskomiteen de enkelte delene av budsjettforslagene til de ulike fagkomiteene som nå skal forhandle frem et detaljert budsjett med utgangspunkt i budsjettforslaget og finanskomiteens rammer.  Organisasjoner og bedrifter møter til høringer i komiteene.
  • Senest 15. desember må budsjettinnstillingene legges frem for Stortingets plenum som stemmer over de enkelte budsjettdelene. Og dermed har landet fått et statsbudsjett. 

Stortinget gjør normalt svært små endringer i forslaget fra regjeringen.  En viktig årsak er at mye av statens utgifter er fastlagt på forhånd, gjennom økonomiske ordninger og rettigheter som er vedtatt fra før. 

Halvveis i året presenterer regjeringen et revidert nasjonalbudsjett som er justert etter hvordan økonomien faktisk har utviklet seg det første halvåret.

STORTINGETS KONTROLL MED REGJERINGEN                                                                       

Stortinget har som oppgave å kontrollere regjeringen. Denne kontrollen har to sider:

  • Når Stortinget har fattet et vedtak, vil det naturlig nok sikre seg at vedtaket blir fulgt opp i praksis
  • Stortingets kontroll med regjeringen favner også videre. Har regjeringen fortsatt Stortingets tillit? Parlamentarismen gjør regjeringen ansvarlig overfor Stortinget, og den risikerer mistillit dersom den bryter lover eller går på tvers av stortingsflertallets intensjoner og ønsker.

Stortinget har som utgangspunkt at det ”kjenner bare statsråden”. Det innebærer at det er statsråden i et departement som blir stilt til ansvar, selv om det er deler av forvaltningen som ikke har fulgt opp Stortingets ønsker og krav.


De viktigste kontrollordningene         

Stortingsdebattene gir regjeringen viktige signaler.

  • Den ordinære spørretimen (statsråder svarer på spørsmål de har fått vite på forhånd).
  • Den spontane spørretimen (statsråder svarer på spørsmål de får i stortingssalen der og da)
    Interpellasjoner (spørsmål til statsråden som åpner for debatt) 
  • Fagkomiteene kan innkalle statsråder og andre til å svare på spørsmål. Mange av disse møtene er lukkede, men enkelte ganger inviterer komiteene publikum og presse til åpne høringer.
  • Kontroll- og konstitusjonskomiteen (KK-komiteen) overvåker arbeidet i regjeringen og kan iverksette gransking og åpne høringer.  I slike høringer må statsråder og høytstående ansatte i statsforvaltningen møte til utspørring med pressen til stede.
  • Riksrevisjonen gjennomgår regjeringens og forvaltningens pengebruk, vurderer om den er i samsvar med intensjonene. 
  • Stortingets sivilombudsmann for forvaltningen er en klageinstans for dem som mener at de har blitt ukorrekt eller urettferdig behandlet av forvaltningen. Sivilombudsmannen gir uttalelser og råd.
  • Riksretten, som består av representanter fra Høyesterett og 6 personer utpekt av Stortinget. 
  • EOS-uvalget skal føre kontroll med at de hemmelige tjenestene innenfor politi og forsvar handler i pakt med lovverk og Stortingets intensjoner.
  • EØS-utvalget (stortingsrepresentanter i Europautvalget) gir regjeringen råd om hvordan den bør forholde seg til direktiver fra EU.

GJENSPEILER DE FOLKEVALGTE VELGERNE SINE?

Stortingsrepresentantene gjenspeiler ikke folket verken når det gjelder kjennetegn (kjønn, alder, utdanning, yrke osv.) eller meninger i enkeltsaker.  Noen oppfatter dette som et demokratisk problem – andre mener dette er uproblematisk så lenge de mottar sitt ”oppdrag” fra velgerne og unngår å utvikle en for sterk elitekultur. 

Grunnlag for nye partier?

Kan den økende kløften mellom velgerne og den politiske eliten føre til at nye partier kan dukke opp og fange opp strømninger blant velgerne?

Elitekultur?

Samfunnsforskere har lenge pekt på faren for at stortingsrepresentantene utvikler en lukket elitekultur som mister kontakten med samfunnet. Det finnes mange eksempler på at politikere som knapt har hatt annet arbeid før de fikk politiske verv.

Representativt demokrati?

Kan vi snakke om et representativt demokrati når representantene ikke gjenspeiler folket, verken når det gjelder sosiale kjennetegn eller meninger på viktige områder? Mange mener det, for det er velgerne som har siste ordet. De kan støtte eller vrake de folkevalgte, og eventuelt også danne nye partier. Mange føler dessuten at de har for lite innsikt i viktige samfunnsforhold. Derfor kan de ønske å stemme fram et erfarent politisk lederskap som har det de selv mener de magler av innsikt, overblikk og handlekraft.

STORTINGET OG DOMSTOLENE

Domstolene har en viktig politisk rolle, også i forholdet til Stortinget som lovgivende organ:

  • Domstolene tolker og praktiserer lovene.
  • De etablerer en praksis for eksempel med hensyn til straffeutmåling.
  • Spesielt dommer i Høyesterett blir retningsgivende for senere dommer og lovtolkning (danner presedens).
  • Høyesterett har anledning til å stoppe lover som den oppfatter er i strid med Grunnloven (den såkalte prøvingsretten).
  • Domstolene står som forvalter og garantist for viktige sider ved Norge som rettsstat.
  • Høyesterettsdommere inngår i Riksretten, men denne domstolen har gjennom historien først og fremst vært et sted for politiske og ikke juridiske argumenter.

Mange peker på at internasjonalisering og økt fokus på rettigheter er i ferd med å gi Høyesterett en ny og mektigere stilling i statsapparatet. Ikke minst kan prosessen med å innarbeide internasjonale avtaler om menneskerettigheter i det norske lovverket, gi Høyesterett en pådriverrolle som kan utfordre Stortinget.

FORUM (S. 132-134)
Rettssalen viktigere enn stortingssalen?

Stortinget er bundet av tidligere vedtak

Det er ikke bare Grunnloven som begrenser de folkevalgtes handlefrihet. De er også bundet av Stortingets tidligere vedtak.

Stortinget må forholde seg til tidligere vedtak på flere områder:

  1. En lang rekke nasjonale lovvedtak har lagt grunnlaget for velferdsstaten og gir befolkningen lovfestede rettigheter til ytelser og tjenester fra det offentlige i alle faser av livet, f. eks. trygder, helsetjenester og skoleplass i 13 år.
  2. Internasjonale avtaler om menneskerettigheter som Stortinget har akseptert, er i vår tid blitt en del av det norske lovverket.
  3. Internasjonale avtaler om handel og økonomi. EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked og innebærer at også Norge ”må” iverksette EUs regler, selv om vi formelt sett ikke er medlem. Stortinget har siden  begynnelsen av 1990-årene vedtatt flere tusen EU-regler.                                           
  4. De senere årene har også forhandlingene og avtalene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) vært med på å legge premisser for norsk nærings- og handelspolitikk.

Avsnittene ovenfor gir inntrykk av at norske politiske organer har mistet makt. Samtidig må vi huske at det er de folkevalgte selv som har latt seg binde gjennom lovvedtak og internasjonale forpliktelser. De har ment at denne utviklingen gir store fordeler både for befolkningen og staten som helhet.

Andre peker på at de folkevalgte har blitt tvunget av mektige særinteresser og internasjonale aktører til å oppgi deler av friheten og selvråderetten sin. Debatten har særlig dreid seg om Norges tilknytning til EU og WTO. Norge har i stor grad latt seg styre av USA og de ledende statene i EU og deres arbeid for å tilpasse verdensøkonomien etter de rike landenes, bedriftenes og kapitaleiernes behov, hevder noen.

Domstoler – stadig viktigere                                                                                            

Nasjonale og internasjonale domstoler blir stadig viktigere – på bekostning av de tradisjonelle politiske styringsorganene, hevder noen. Skulle de folkevalgte nøle med å følge opp sine nasjonale og internasjonale forpliktelser, står en rekke domstoler og kontrollorganer klar til å presse dem:

  • Nasjonale domstoler med Høyesterett i spissen. Den kan overprøve vedtak som forvaltningen har gjort, og som går på tvers av lover og bestemmelser. Høyesterett må dessuten i framtiden avgjøre saker der norske borgere hevder at de har rettigheter ifølge EUs regelverk, selv om norske lover ikke gir dem slik støtte.
  • Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Når det gjelder lovfortolkning, har Høyesterett i Norge i hovedtrekk fulgt de avgjørelsene som EMD i Strasbourg har tatt.
  • Andre internasjonale domstoler. EFTA-domstolen fungerer i praksis som en domstol som regulerer forholdet mellom Norge og EU. WTO-domstolen kan dømme land for brudd på de internasjonale handelsreglene nedfelt i WTO.

Stortinget kan si nei - men tør de folkevalgte det?

Kan Stortinget likevel velge å overse felleseuropeiske lover, menneskerettigheter og domstoler? Det ville trolig fått store konsekvenser for Norges internasjonale anseelse om vi gjentatte ganger valgte å trosse internasjonale organer og domstoler som vi har bundet oss til.

EØS-avtalen forplikter Norge til å følge opp EUs direktiver, men avtalen gir oss samtidig en vetorett dersom sterke nasjonale står på spill. Men å bruke vetoretten vil imidlertid kunne innebære både økonomiske kostnader og tapt internasjonal anseelse.

Også på den nasjonal arenaen har Stortinget begrenset handlefrihet. De folkevalgte har i prinsippet myndighet til å omgjøre tidligere vedtak, men politikere som ønsker å frata grupper etablerte rettigheter og velferdsgoder, vet at de vil bli møtt med sterke reaksjoner.

Jus erstatter politikk?

Les s. 131.

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider