Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 6: Partiene og partisystemet

PARTIENES ROLLE I OFFENTLIG POLITIKK

Politiske partier er organisasjoner som stiller kandidater ved valg til politiske forsamlinger. Slik prøver de å få innflytelse over samfunnsutviklingen.

Partienes funksjoner i politikken er:

  • Mobilisering av velgere og rekruttere medlemmer
  • Politisk sosialisering
  • Politiske verksteder
  • Formulerer politiske mål
  • Utgjør politiske alternativer ved valg
  • Bidrar til ansvarlig styring av samfunnet

Partiene bygger på ulike grunnleggende idéer.  Vi kan skille mellom en borgerlig og en sosialistisk tradisjon. Det er stor enighet om at partiene etter annen verdenskrig har blitt stadig mindre opptatt av sine opprinnelige ideologiske prinsipper, vi sier at de er blitt mer pragmatiske, dvs. at man holder seg til fakta og sak og ønsker å nå praktiske resultater – i motsetning til å holde seg til spekulasjoner og teorier.

Et annet skille mellom partiene har å gjøre med hvilke sosiale grupper de tradisjonelt representerer.  I dag ser vi at forholdet mellom partiene og spesielle samfunnsgrupper blir stadig løsere.

For å kunne sammenligne partiene før og nå – og se på forskjeller fra land til land, bruker vi begrepet partisystem (antall partier, partienes størrelse, politisk avstand).

DET NORSKE PARTISYSTEMET I DAG

Med begrepet partisystem mener vi:

Antall partier:
Stemmene ved stortingsvalg har i stor grad samlet seg om de samme syv større partiene i en årrekke:  Sosialistisk Venstreparti (SV), Arbeiderpartiet (Ap), Senterpartiet (Sp), Kristelig folkeparti (KrF), Venstre (V), Høyre (H) og Fremskrittspartiet (FrP). Mindre partier som Rødt har bare vært representert på Stortinget i en periode, men har vært med i en rekke kommunestyrer. (Kystpartiet ble representert på Stortinget i to perioder fra 1997.)

Størrelse:
De siste tiårene har oppslutningen om partiene svingt voldsomt. Mange valgforskere mente at kommune- og fylkestingsvalget høsten 2011 bekreftet tendensen til en klarere blokkdeling, med enkelte store og mellomstore partier og mange små. Ap fortsatte å være det største partiet, med ca. 30 prosent. Høyre og Frp ble omtalt som mellomstore partier, men har vært ustabile. FrP og Høyre har gjennom flere valg byttet på å være det største partiet på borgerlig side. Andre partier, som SV, KrF, V og Sp, har hatt langt lavere oppslutning på 2000-tallet, ved enkelte valg rundt 4-5 prosent av velgerne.

Politisk avstand:
Vanlig å dele inn partiene langs en skala mellom venstre- og høyresiden med et felt i midten kalt sentrum (som bygger på en borgerlig politisk tradisjon). Denne inndelingen bygger i stor grad på ulike syn på statens rolle:

  • Venstresiden snakker ofte om å styrke statens muligheter til å omfordele goder og yte velferdstjenester. En sterk stat er nødvendig for å motvirke de uheldige sidene ved det frie markedet og skape like muligheter for alle, hevder de. Partiene på venstresiden bygger fortsatt på tradisjoner fra marxismen og sosialismen, selv om dette blir stadig mindre tydelig i SV og Ap.
  • Høyresiden mener at markedet ofte finner de mest effektive løsningene, og at en derfor kan redusere de statlige inntektene fra skatter og avgifter som skal bygge opp et omfattende offentlig tilbud. Privat eiendomsrett og individets frihet står sterkt.   Høyresiden bygger på tradisjonene fra liberalisme og konservatisme.
  • Sentrum, representert ved Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, har tradisjonelt vært en del av høyresiden i norsk politikk. De tre partiene har likevel en rekke standpunkter som plasserer dem mellom Høre og Arbeiderpartiet. I I 1990-årene forsøkte de tre partiene å lansere sentrum som et selvstendig regjeringsalternativ. Noe av bakgrunnen for det var de tre partienes motstand mot EU-medlemskap og vektlegging av miljøvern og distriktenes interesser. Sentrumspartiene omtales ofte som sosialliberale.              

En politisk fargeskala

Venstresiden, høyresiden og sentrum er grove inndelinger. Det kan være nyttig å se for seg en skala, gjerne fargeskala, mellom ytterste ”mørkerøde” venstre og ”mørkeblå” høyre. Fremskrittspartiet er et parti uten klar tilhørighet på skalaen. De er sterke tilhengere av private løsninger og lave skatter og avgifter, men forsvarer også store statlige overføringer til bl. a. omsorg og helse. Se skala s. 81.

Polarisering og motsetninger

Ovenfor så vi at det tradisjonelle skillet mellom høyresiden og venstresiden er knyttet til synet på statens rolle. Men ofte er det andre stridsspørsmål som får fram forskjellene i vår tid. Det er en skarp front mellom SV og Rødt ytterst på venstresiden og FrP på høyresiden. Også Sp og til dels KrF har gått sterkt mot mange av de politiske utspillene fra Frp. Det er særlig synet på innvandring, kriminalitet, alkohol og privatisering  som har skapt de skarpe frontene mot Frps politikk. Også partiets ønske om å bruke mer av Norges oljeinntekter har ført til hissig debatt. Et annet konfliktområde er Norges forhold til Europa og EU. Andre saker med klare fronter er synet på miljøvern og statlig støtte til utkantstrøk. En sak som trolig kommer til å skape uro i lang tid framover, er den pågående omorganiseringen av offentlig sektor.

Kanskje er det en tendens til at verdispørsmål blir viktigere i forholdet mellom partiene. Ikke minst har debatten om familiepolitikk, homofilt ekteskap, integrering og religionens plass i skolen skapt klare fronter mellom partiene.

Mer pragmatiske partier

Selv om det fortsatt finnes flere viktige stridsspørsmål i norsk politikk, er forskjellene mellom partiene stadig vanskeligere å få øye på. Hovedtendensen gjennom flere tiår er at partiene både på høyresiden og venstresiden beveger seg inn mot sentrum i politikken. Partiene blir stadig mindre opptatt av sine ideologiske tradisjoner og prinsipper. I stedet legger de vekt på å vinne velgere og finne løsninger på aktuelle samfunnsproblemer. Vi sier at de er mer pragmatiske

Def. pragmatisk: Hvis man holder seg til fakta og sak og ønsker å oppnå praktiske resultater – i motsetning til å holde seg til spekulasjoner og teorier.

ET PARTIHISTORISK TILBAKEBLIKK

Les s. 83-86. (Dette vil du også lære mer om i historiefaget.)

Nøytralitet og revolusjon

I 1949 gikk Norge inn i den USA-ledede forsvarsalliansen NATO etter påtrykk fra Arbeiderpartiets ledelse. Arbeiderpartiet var imidlertid splittet i synet på NATO og USA. Det var bakgrunnen for at partiet Sosialistisk Folkeparti (fra 1975 Sosialistisk Venstreparti) ble dannet i 1961. Venstresiden i norsk politikk ble i 1973 utvidet med Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP (m-l), et revolusjonært, sosialistisk parti. 
                                         

Mot skatter og reguleringer 

I 1973 samlet Anders Lange en gruppe som kalte seg Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det var i utgangspunktet et rent protestparti med front mot statlige reguleringer og høye skatter og avgifter. Partiets nestleder var Carl I. Hagen. Han bygde opp partiorganisasjonen og var partiets leder da det i 1977 skiftet navn til Fremskrittspartiet.
Frp har i flere valg fra 1980-årene og fram til i dag hatt stor oppslutning blant velgerne, men har aldri sittet i regjering.

Fra stabil topartistat til ustabil flerpartistat

  • Topartistat, 1884-1906: Venstre og Høyre dominerer.
  • Ustabil flerpartistat, 1906-1940:  Ap sterkere, Venstre splittes i Bondepartiet (Senterpartiet) og Kristelig Folkeparti.  Hyppige regjeringsskifter.
  • Arbeiderpartidominans 1945-1965: Ap regjering 1945-1965 (med kortlivet borgerlig regjering i 1963).  Ap-flertall i Stortinget frem til 1961.
  • Borgerlig samarbeid og høyrebølge 1965-90:  Borgerlige partier styrker seg og samarbeider, men også Ap-regjeringer.
  • Ustabilitet og borgerlig splittelse 1990-:  Store svingninger, borgerlig splittelse, hyppige skifter Ap-regjering-borgerlig koalisjonsregjering.
  • Flertallsregjering 2005 - : Etter valget i 2005 dannet Ap regjering sammen med SV og Sp. Sammen hadde de over halvparten av plassene på Stortinget. Partiene beholdt regjeringsmakten og stortingsflertallet etter valget i 2009.

PARTIENE SOM ORGANISASJONER

Partienes øverste organ er landsmøtet som vedtar program og velger partiets ledelse, landsstyre, sentralstyre, partiledelse.  Delegater til landsmøtet blir utpekt av lokallagene og fylkeslagene.  Sekretariatet koordinerer partiarbeidet.  De fleste partiene har dessuten aktive ungdomspartier.

Partienes finansiering

  • statlige tilskudd
  • medlemskontingent
  • støtte fra organisasjoner og bedrifter.

Se oversikt over partienes inntekter nederst s. 89

Partimedlemskap

Rundt åtte prosent av Norges befolkning er medlem i et parti. Medlemmer gir styrke av flere grunner:   

  • Det å ha mange medlemmer legitimerer partiets politikk. Mange medlemmer er synonymt med stor popularitet og kan dermed øke muligheten for gjennomslag i politikken.
  • Medlemmene kan brukes som opinionsledere i nærmiljøet ved at de ”kringkaster” partiets program og overbeviser usikre velgere.
  • Arbeidsinnsatsen fra aktive velgere utgjør en viktig del av partiets strategi for å kapre velgere. Særlig før valgene aktiviseres medlemmene til å stå på stand og gå på hjemmebesøk til potensielle velgere.

Fra masseparti til nettverksparti?

Ikke minst Ap og H har fremstått som massepartier, med mange medlemmer og en sterk og aktiv partiorganisasjon.   Andre har fått merkelapper som interessepartier (som Sp) eller livssynspartier (som KrF), i tillegg til at de har hatt trekk fra massepartiet. 

Forskere mener at det er gryende tendenser til at partiene utvikler seg til såkalte nettverkspartier. I slike partier er målet først og fremst å vinne velgere, ikke å styrke partiorganisasjonen. Middelet er en handlekraftig og profesjonell partielite, som gjør seg godt i mediene.

Partiene er både styrket og svekket:  Medlemstallet og aktiviteten blant medlemmene har falt, men den sentrale organisasjonen er styrket, ikke minst på grunn av de siste tiårenes statsstøtte.

De norske partiene blir i stadig større grad konkurrenter om de samme velgerne, som i stadig større grad befinner seg i det midterste området på venstre-høyreskalaen. 

I tiden etter maktutredningen vil mange hevde at norske partier har tatt viktige skritt bort fra idealet om massepartiet.

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider