Politikk og makt - versjon 2

Sammendrag kapittel 5: Den politiske styringskjeden

SNØHVIT - ET POLITISK DRAMA

Les om Snøhvit-historien s. 67-68

BESLUTNINGSPROSESSEN OG STYRINGSKJEDEN

Regjeringen, departementene og Stortinget inngår i det vi kaller den politiske styringskjeden.
Utgangspunktet for styringskjeden er at makten skal bygge på folkeviljen, slik den kommer til uttrykk i valg. Når velgerne har bestemt sammensetningen av Stortinget, har de gitt de folkevalgte et ansvar. Regjeringen og statsforvaltningen står igjen ansvarlig overfor Stortinget. Sammen utgjør disse delene en kjede:

  • Folket velger representanter til Stortinget.
  • Stortinget delegerer makt til regjeringen. Regjeringen blir kontrollert og kan bli felt av de folkevalgte i Stortinget (parlamentarisme).
  • Regjeringen samarbeider tett med statsforvaltningen. Der sitter det ikke-politiske fast ansatte fagpersoner.
  • De ansatte i statsforvaltningen (departementer m.m.) setter i verk politiske vedtak overfor folket.
  • Folkets tilbakemelding til de folkevalgte ved neste valg (forkaster eller gir ny tillit).

Se figur s. 69

Beslutningsprosessen, dvs. reglene for hvordan vedtak blir fattet i styringskjeden, er i korthet slik:

  • Regjeringen utarbeider forslag i samarbeid med statsforvaltningen.
  • Stortinget gjør endelige vedtak.
  • Regjeringen får ansvaret med å sette i verk vedtakene. I praksis vil det være statsforvaltningen som setter nye vedtak ut i livet overfor folket, utgangspunktet for styringskjeden.

Se figur s. 70

Politiske beslutninger i praksis

Den politiske styringskjeden ovenfor gir et bilde av hvordan demokratiet vårt skal fungere i teorien. I praktisk politikk, som i Snøhvit-saken, ser vi at en rekke nasjonale og internasjonale aktører utenfor styringskjeden forsøker å påvirke politiske vedtak. Det har lenge vært slik at en rekke ikke-offentlige institusjoner og pressgrupper påvirker politiske vedtak. Snøhvit-saken viser dessuten at internasjonale organer, lover og regler i vår tid påvirker demokratiske vedtak fattet av norske folkevalgte.

PÅVIRKNINGSKANALER?

Befolkningen har i vårt demokratiske system et spekter av påvirkningskanaler, hevder mange. Ordet kanal brukes for å forklare at dette er måter borgerne kan nå fram til politikerne og deres vedtak på. I valgkanalen kan de som har stemmerett, påvirke gjennom å velge mellom partier. Denne kanalen er kjernen i demokratiet. I tillegg trekker en ofte fram mediekanalen, organisasjonskanalen og aksjonskanalen.

Ofte møter vi mektige aktører som ikke ønsker å være talerør, eller kanaler om en vil, for landets innbyggere. F. eks. bruker store bedrifter betydelige summer på forskningsrapporter, lobbyvirksomhet og PR-byråer for å fremme sine egne ønsker og krav.

Fem påvirkningsformer

  • Velgermakt (kap.7): Hvordan velgerne påvirker ved å peke ut representanter til folkevalgte organer.     
  • Organisasjonsmakt (kap.13): De formelle og uformelle mulighetene organisasjoner har til å påvirke beslutningsprosessen – ofte med råd fra påvirkningseksperter i PR-byråer.   
  • Mediemakt (kap.14): Hvordan mediene direkte og indirekte påvirker offentlige politiske vedtak.
  • Aksjonsmakt (kap.15): Forsøk på påvirkning ved å iverksette målrettede kampanjer og aksjoner.
  • Internasjonalt press (kap. 8 og 16-30): Internasjonale avtaler, rettsregler og press fra andre stater, internasjonale organisasjoner og bedrifter.

STYRINGSKJEDER PÅ ULIKE NIVÅER - STAT, FYLKER OG KOMMUNER

Som vi allerede har antydet, går det i styringskjeden et viktig skille mellom de utskiftbare politikere i regjeringen og Stortinget på den ene siden og de fast ansatte byråkratene som skal være politikernes lojale hjelpere, på den andre. Dette skillet finner vi også igjen på lavere styringsnivåer, som i fylker, kommuner og bydeler. Felles for alle ansatte i forvaltningen på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå er at de må rette seg etter dem som er politisk valgt.

Det går også et skille mellom politikerne, nemlig mellom folkevalgte organer og de som foretar den daglige politiske styringen i utøvende organer. Det kan vi framstille slik: Se figur s. 72

STATSFORFATNINGEN

Reglene i statsforfatningen bygger på to kilder:

  1. Grunnloven, det vil si nedskrevne prinsipper for den norske staten.
  2. Sedvane, det vil si etablert praksis som kan sidestilles med skrevne prinsipper

Grunnlovens opprinnelige tre hovedprinsipper

a) Maktfordeling: For å hindre maktkonsentrasjon bør statens makt være fordelt på tre organer som kontrollerer hverandre: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Det betyr at de ulike statsorganene skal kontrollere hverandre og eventuelt begrense hverandres maktutøvelse:

  • Kongen har utsettende veto, han kan utsette iverksetting av nye lover som Stortinget har vedtatt.
  • Domstolene kan avvise nye lover som de mener er i strid med Grunnloven, den såkalte prøvingsretten.
  • Stortinget kan stille regjeringen for riksrett, en spesiell form for domstol, dersom det mener at regjeringen har gått på tvers av lover og forfatningen.

Se figur s. 73

b) Folkesuverenitet: All makt skal bygge på folket. Folket skal selv utpeke sine lovgivere.

c) Borgerrettigheter: Ytringsfrihet, trosfrihet, rettssikkerhet m.m.

Parlamentarisme - fra sedvane til grunnlov
Prinsippet om parlamentarismen er ikke nedskrevet i Grunnloven, men bygger på konstitusjonell sedvane (=  praksis over mange år).

Kjernen i dagens parlamentarisme er at det er flertallet på Stortinget som bestemmer hvilket parti som får danne regjering – og hvor lenge regjeringen får sitte.  Regjeringen må gå av om den ikke lenger har stortingsflertallets tillit.

De siste tiårene har det normale blitt at regjeringspartiet eller partiene ikke utgjør flertallet av folkevalgte på Stortinget.  Vi har fått såkalt mindretallsparlamentarisme, som enkelte mener bryter med de opprinnelige tankene bak parlamentarismen.

Parlamentarismen var konstitusjonell sedvane fram til 2007, da prinsippet ble nedfelt i Grunnloven.

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider