«Al Jazeera forsøker å ødelegge Syria! De sprer YouTube-filmer fulle av løgner!» Talsmannen for den syriske presidenten Bashar Al-Assad la skylden på den arabiske tv-kanalen og nettstedet Al Jazeera da opprøret mot presidenten begynte i 2011.
Året før var det amerikanske politikere som raste mot mediene: «Wikileaks er en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet,» slo lederen i Kongressens Homeland Security Committee fast. Han ville at de som drev det uavhengige nettstedet Wikileaks, skulle klassifiseres som terrorister. Nettstedet hadde da akkurat offentliggjort en strøm av hemmeligstemplede dokumenter fra USAs ambassader over hele verden. Informasjonen fra Wikileaks ble spredt videre til tradisjonelle medier, som aviser og tv-stasjoner.
Wikileaks sier de ønsker å bidra til ytringsfrihet og åpenhet. Derfor sprer de lekkede dokumenter, bilder og opptak som myndigheter og organisasjoner ønsker å holde skjult for omverdenen.
Eksemplene ovenfor viser hvilken politisk sprengkraft som ligger i møtet mellom de nye og de tradisjonelle mediene i vår tid. En nyhetssak kan begynne med at vanlige folk filmer en demonstrasjon eller et sammenstøt med mobiltelefon. Filmklippet legges ut på YouTube eller spres gjennom Twitter, blogger eller Facebook. Deretter blir det fanget opp av de store tv-stasjonene og går verden rundt. Slik blir det skapt en ny form for mediepress mot verdens politiske ledere – et press som på sikt kanskje kan påvirke både nasjonale, regionale og globale maktforhold.
I dette kapitlet ser vi på noen trekk ved både de nye og de mer tradisjonelle medienes internasjonale betydning.