Politikk og makt - versjon 2
I 2008 måtte Manuela Ramin-Osmundsen trekke seg som barne- og familieminister etter at hun var jaktet på i mediene i flere uker. Som UDI-direktør måtte hun også gå to år før - også da etter kraftig storm i mediene.
Foto: Cornelius Poppe / NTBscanpix

Kapittel 14: Mediemakt

Mange jublet da Manuela Ramin-Osmundsen ble barne- og likestillingsminister sent i 2007. Hun var den første norske statsråden med innvandrerbakgrunn.

Ramin-Osmundsen overrasket mange da hun satte inn en nokså ukjent kvinne som barneombud, selv om han som hadde stillingen, ønsket å fortsette. Mediene presset den ferske statsråden fra skanse til skanse. Ramin-Osmundsen og det nye barneombudet var nærmest å regne som venner, slo mediene fast. Statsråden kunne altså være inhabil. Dessuten skulle jo ikke et barneombud være omgangsvenn med statsråden! Men aller verst – sett med medienes øyne: Ramin-Osmundsen hadde prøvd å skjule bekjentskapet og hadde ikke sagt hele sannheten om hva som ble sagt på en fest i forkant av utnevnelsen.

Slaget var tapt. På en ydmykende pressekonferanse med statsministeren i februar 2008 erklærte hun sin avgang. Alle skjønte at dette også var statsministerens ønske.

Denne saken peker på viktige sider ved dagens medier: Taper du troverdighet i mediene, er du ferdig i politikken. Samtidig er det klart at Ramin-Osmundsen hadde mange og mektige motstandere, og at disse kritikerne brukte mediene i kampen mot den nye statsråden. Enkelte har også pekt på at mediene i arbeidet med å avdekke snusk og maktmisbruk jager i flokk på en måte som utfordrer både enkeltmennesker og vårt demokratiske system.

I dette kapitlet skal vi se på medienes tradisjonelle funksjoner i demokratiet før vi tar for oss noen viktige nyere utviklingstrekk. 

Lytt til kapittelet

Illustrasjoner

Viktige begreper

Kompetansemål

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider