Hva er hatytringer?
Hatytringer er utsagn som uttrykker hat eller forakt for andre mennesker på grunn av hva de er. En hatytring kan rette seg mot grupper eller enkeltpersoner på grunnlag av hudfarge, etnisk bakgrunn, religion, kjønn, legning eller funksjonsnivå. Hatytringer uttrykker altså ikke hat eller forakt for folk på grunn av ting de sier eller gjør, men på grunn av egenskaper som er knyttet til deres identitet. Bestemte former for grove hatytringer er forbudt i en rekke land, også i Norge.
Likestillings- og diskrimineringsombudet definerer hatytringer slik:
«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»
(Hatytringer og kriminalitet, 14. april 2015)
Hatytringer og ytringsfrihet
Ytringsfrihet er retten til å ytre seg fritt. Det vil si retten til å uttrykke sin mening både privat og offentlig uten å straffes juridisk for det. Ytringsfrihet er en viktig del av frie, demokratiske samfunn.
Ytringsfrihet veies likevel mot andre hensyn. Retten vår til å uttrykke oss fritt veies blant annet mot andres rett til å leve uten frykt for vold, trakassering eller forfølgelse. For eksempel må retten til å uttrykke hat mot homofile veies opp mot homofiles rett til å leve livene sine uten å oppleve hat og stigmatisering eller at det settes spørsmål ved deres menneskeverd.
Hatytringer utgjør et spekter – ikke alle hatefulle ytringer er straffbare. Men forskning på hatytringers konsekvenser for samfunnet, viser at også de hatytringene som ikke er straffbare i juridisk forstand kan ha skadelige konsekvenser både for enkeltpersoner og for samfunnet.
På individnivå er det vanskelig å leve et godt, trygt og fritt liv i et samfunn der man opplever å bli hatet eller foraktet på grunn av den man er. På samfunnsnivå kan hatytringer (både de lovlige og de ulovlige) føre til stigmatisering, utenforskap og økt polarisering. Når enkeltmennesker blir møtt med trakassering og hatefulle ytringer på bakgrunn av sin gruppetilhørighet når de ytrer seg offentlig, kan dette over tid bidra til at deler av befolkningen kvier seg for å delta i offentlig debatt. For eksempel møter kvinner og minoriteter (og særlig kvinner med minoritetsbakgrunn) oftere, flere og grovere hatytringer når de uttaler seg offentlig enn det menn fra majoritetsbefolkningen gjør. Hvis dette på sikt fører til at disse gruppene i mindre grad deltar i offentlig debatt, er dette er demokratisk problem.
Hatytringer og vold (hatkriminalitet)
Det er ikke slik at alle som uttrykker hat mot grupper er villige til å ty til vold mot enkeltpersoner. Likevel har forskere ved Politihøyskolen funnet at det er en klar sammenheng mellom hatefulle ytringer og vold. De som uttrykker hat og forakt på Facebook eller i kommentarfelt er mer villige til å ty til vold enn den øvrige befolkningen. Samtidig er det ikke bare ytringer som direkte oppfordrer til eller etterfølges av vold som er skadelige. Også ytringer som ikke direkte oppfordrer til vold bidrar til stigmatisering av grupper og til at enkeltpersoner opplever ufrihet og utrygghet i det daglige.
Spørsmål til teksten:
Diskusjonsspørsmål:
Oppgave 1: Hva er forskjellen på disse to utsagnene?
Oppgave 2: Ytringsfrihet og forbud mot hatytringer – hva veier tyngst?
Et eksempel som setter problemet med hatytringer/ytringsfrihet på spissen er en tenkt diskusjon mellom en nynazist og en jøde. I dette eksemplet kan vi kalle nynazisten Katrine og jøden Knut. Hvis Katrine sier at alle jøder burde drepes, er dette en del av hennes politiske overbevisning – når Katrine sier at hvis hun hadde makten i Norge ville hun sørget for at alle landets jøder ble drept, uttrykker hun nemlig en sentral del av den nazistiske ideologien. I respons til Katrines utsagn svarer Knut at han er grunnleggende uenig: Knut mener at både han selv, hans foreldre og søsken og alle andre norske jøder har rett til å leve trygt og fritt på lik linje med ikke-jødiske nordmenn. I tillegg forteller han at han opplever ubehag og frykt i møte med Katrines ytringer. Både Katrine og Knut har dermed uttrykt sine meninger, og disse meningene står i direkte motsetning til hverandre.
Har Katrine og Knut lik rett til å uttrykke sine meninger i dette tilfellet? Katrines utsagn reflekterer jo hennes politiske overbevisning og beskyttes vel dermed av ytringsfriheten?
Hvilke konsekvenser kan det ha om Katrine uttrykker disse meningene offentlig? Og hva om disse utsagnene er noe hun kommer med i en privat samtale med Knut? Hva kan være mulige forskjeller mellom private og offentlige ytringer i denne sammenhengen?
(Kommentar: Ikke alle ytringer beskyttes av ytringsfriheten. Retten til å ytre seg fritt er viktig, men ytringsfriheten veies mot til andre hensyn: Knuts rett til å leve livet sitt fritt fra drapstrusler og rasisme er viktigere for et fritt og demokratisk samfunn enn Katrines rett til å uttrykke hat og ønske død over andre mennesker. Et viktig prinsipp bak forbudet mot hatytringer er at Knuts rett til å leve uten frykt veier tyngre enn Katrines rett til å uttrykke hat.)
Forslag til skriveoppgave
Selv om alle utsagnene nedenfor uttrykker hat, er det kun ett av utsagnene som kan kalles en hatytring.
Grei ut om forskjellen mellom disse tre utsagnene. Legg vekt på hvorfor kun ett av dem kan ha alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Diskuter også hvordan dette utsagnet kan ramme enkeltmennesker.