Politikk som karriere

Les kildeteksten skrevet av Gudleiv Forr, og svar på oppgavene.

Oppgaver

1. Hva mener Forr med uttrykket "særinteressene"?
2. Hva menes med at folkestyret er i ferd med å forvitre og hvordan skjer dette?
3. Hvordan har politikken blitt en del av en karrierevei?
4. Drøft hvordan overgang fra politikk til næringsinteresser bør reguleres.

Kilde 

En hovedutfordring for demokratiet i dag er særinteressenes stadig sterkere stilling. Det har ført til at Stortinget som politikkens sentrum forvitrer. 200-årsjubileet for Grunnloven og Stortinget bør brukes til å problematisere denne utviklingen.


Når et departementsoppnevnt utvalg ledet av jussprofessor Inge Lorange Backer nå foreslår en lov som vil begrense statsråders og statssekretærers mulighet til å bruke sin politiske kompetanse til å styrke særinteressenes, ser jeg det som et bidrag til den demokratidebatten. Og statsråd Rigmor Aasrud, som er oppdragsgiver for utvalget, er villig til å låne øre til utvalgsflertallets forslag om utvidet ventetid for overganger mellom allmennpolitikk og interessepolitikk. Men representanter for opposisjonen, som ellers er iherdig i sin kontroll med hva statsråder foretar seg, avviser flertallsinnstillingen.


Hver gang slike spørsmål kommer opp, ender det hos Bjarne Håkon Hanssen og PR-byrået First House. I Aftenpostens presentasjon av utvalgsinnstillingen og opposisjonspartienes (minus Venstre) negative holdning til forslagene, kalles forslagene en «Hanssen-lov». Opposisjonen vil ikke at framtidas politikere skal straffes for Hanssens dårlige dømmekraft da han gikk av som statsråd og havnet i First House, heter det.


Men særinteressenes styrkede posisjon i vårt system peker langt ut over runddansen mellom regjeringskvartalet og First House. Som demokratisk utfordring har det jo en lang historie. Allerede i 1950-åra rettet Høyre-leder John Lyng søkelyset mot særinteressenes rolle i vårt styringssystem. Den første maktutredningen under professor Gudmund Hernes ledelse fulgte opp beskrivelsen av det korporative systemet som var utviklet under Arbeiderpartiets lange regime. Innenfor LOS-utredningen på 80-tallet studerte Harald Espelid interesseorganisasjonenes makt. Og den andre maktutredningen, nå med professor i statsvitenskap Øyvind Østerud som leder, pekte på hvordan folkestyret var i ferd med å forvitre.


Men Stortinget tar seg ikke tid til å drøfte sin egen rolle i vårt folkestyre. Transparency International Norge lanserte for et par uker siden en rapport der både Stortinget og regjeringen fikk svært dårlig skåre på de integritetsmekanismene de har. Stortinget har intet lobbyregister som kunne styrke åpenheten om hvilke særinteresser som slipper til. Det har ingen etiske regler, ingen karanteneregler eller skriftlige habilitetsregler. Registeret over mulige bindinger til økonomiske interesser er svakt siden det ikke krever at representantene rapporterer det økonomiske omfanget. Transparency minner om en studie blant stortingsrepresentantene som avslørte en sterkt positiv holdning til lobbyvirksomheten de ble utsatt for selv om de innså at lobbyistenes innflytelse var relativt stor.


Regjeringens integritetsmekanismer kommer bedre ut. Den har et karanteneutvalg som skal påse at overgangene mellom politikk og særinteresser ikke skjer for sømløst. Men Backer-utvalget er et uttrykk for at det systemet som gjelder, er blitt sterkt kritisert i offentligheten. Transparency minner også om at 60 prosent av medlemmene av Bondevik II-regjeringen ikke så behov for et regelverk av den typen evalueringsutvalget nå foreslår.


Våre politikere er opptatt av å verne om Stortingets posisjon i systemet. Det er høytid over tingets arbeid, og medlemskap i regjeringen er generelt oppfattet som toppen av en karriere som demokratiets tjener. Men de er påfallende lite opptatt av folkestyrets svekkede plass i beslutningssystemet. Dels henger det sammen med at politikerrollen gradvis er endret slik at politikerne har fått en egeninteresse i at det er uklare grenser mellom politikk og økonomisk liv. Dels henger det sammen med at partiene er svekket som politiske verksteder og at de organiserte interessene forvalter kunnskap som politikerne ellers ikke har tilgang til.


Tidligere måtte en person som ville ha makt bygge seg langsomt opp for å gå inn i statsstyret. Nå er det omvendt. Politikken er blitt en del av en karrierevei. Vi styres av folk som er gått inn i politikken for der å utdanne seg til posisjoner der makta virkelig er, i organisasjoner eller i markedet. 

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 29.6.2012