Politikk og makt - versjon 2

Statsbudsjettet - fritt fram for politkerne?

”…utgiftene til sykdom, alderdom og trygd er i ferd med å spise opp budsjettet innenfra og sluke handlingsrommet til landets finansministre. Politikerne er blitt slaver av regler de selv har vedtatt.” Slik åpner journalisten Sigurd Bjørnestad sin reportasje om politikernes forhold til statsbudsjettet (Aftenposten 3. oktober 2002). Finansministrene fremstår som ”avmaktens menn”, hevdet journalisten. I reportasjen intervjuet Bjørnestad blant andre tidligere finansminister Sigbjørn Johnson. Nedenfor (kilde) følger et utdrag av intervjuet. 


Oppgaver


1. Hvordan beskrives politikernes frihet til å utforme statsbudsjettet slik de ønsker i denne artikkelen?

2. Hva slags utgifter er det vanskelig for politikerne å gjøre noe med?

3. Hvilket eksempel trekkes frem for å vise at utgiftsveksten i statsbudsjettet trolig vil fortsette?

4. Hva tror du Johnsen mener med at ”det er fryktelig vanskelig å lempe utgifter ut av budsjettet, mens det er lett å få utgifter inn.”

5. Diskuter: Kan omfanget av faste utgifter i statsbudsjettet bli et problem for demokratiet?

Kilde


Utdrag av intervju
 

”(…)-Politikerne kan bare gjøre noe med toppen av kaken. Det som er inni kaken er gitt etter en fast oppskrift. Det meste av utgiftene er faste. De store tallene i folketrygden er rettighetsfestet eller lovfestet, sier Ap.s tidligere finansminister, Sigbjørn Johnsen. (…) Vi blir stadig flere på trygd. Sykdom holder oss oftere borte fra jobben. Vi spiser stadig flere piller betalt av staten og sykehusene roper etter mer penger. Politikernes avmakt vokser i takt med de ekstra milliardene som ruller av gårde i statsbudsjettet. 
Resultatet viser seg når regjeringen skal ha hjertesakene inn på budsjettet: Det blir stadig mindre plass. Sykdom, helse og trygd er gjøkungene som sparker ut statsrådenes løfter fra valgkamper og samarbeidserklæringer. (…) Utgiftene til attføring er mer enn tredoblet.Utgiftene til medisiner er nesten tredoblet.Utgiftene til sykehusene er godt over doblet.Utgiftene til sykepenger er godt over doblet.Utgiftene til uførepensjoner og alderspensjoner er doblet. (…)

Sigbjørn Johnsen sier:
-Regjeringen starter aldri med blanke ark. Brorparten av det som er i budsjettet er lagt på forhånd. Budsjettarbeidet starter med å finne ut hva det koster å drive butikken videre neste år. Det kalles "konsekvensjustering". Når dette legges frem på budsjettkonferansen på Halvorsbøle i mars er mye av jobben gjort. Da gjenstår dragkampen om en liten del av pengene, sier han.
Har noe først kommet inn på statsbudsjettet, så blir det der.
-Det er fryktelig vanskelig å lempe utgifter ut av budsjettet, mens det er lett å få utgifter inn, sier Johnsen.
I 1990 utgjorde utgiftene til trygder, sykepenger og medisiner i folketrygden rundt 30 prosent av statsbudsjettet. I 2002 er andelen steget til rundt 35 prosent. Hvis kostnaden ved driften av sykehusene legges på toppen er andelen i år over 40 prosent. (…)

Noe av utgiftsveksten skyldes politiske vedtak. En av Bondevik I-regjeringens flaggsaker var å heve minstepensjonen kraftig i 1998. Antallet alderspensjonister har steget svært lite siden 1990, men nye alderspensjonister har krav på større pensjoner enn de som dør. Derfor stiger utgiftene, uavhengig av hva regjeringen og Stortinget måtte mene om det. (…)”

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider