På parti med samtiden

Les kildeteksten og svar på oppgavene.

Oppgaver

1. På hvilke måter er det norske samfunnet forandret i løpet av de siste 40-årene?
2. Og hvordan henger vi igjen i 70-årene, ifølge Norman?
3. Hva skjedde under statsminister Willoch?
4. Hva trenger vi debatt om, ifølge Norman?
5. Og hva skriver han om organisasjonene?
6. Hva mener Norman med at han vil "sette spørsmålstegn ved organisasjonenes plass i styringssystemet"?
7. Drøft organisasjonenes plass i styringssystemet. Er det grunn til å sette spørsmålstegn ved deres plass? 

Kilde 

På parti med samtiden

Av Victor Norman

Det norske samfunn er totalt forandret i løpet av de siste 40 årene. Vi jobber ikke lenger i industrien; akademikere er ikke lenger noen få radikalere som leser Dagbladet, kjernefamilien består ikke lenger av mor, far og to barn; Dagsrevyen er ikke lenger kveldens samlingspunkt; og det typisk norske er ikke lenger bare bunad og brunost.

Mange i min generasjon gripes stundom av nostalgi ved tanken på forandringene. Heldigvis går det over etter et par episoder av Mad Men eller et besøk på NRK Gull.

På den politiske arena er imidlertid nostalgien så sterk at man fortsatt henger fast i 1970-årene. Der diskuterer man veksten i offentlige utgifter, skattenivå, distriktspolitikk, pensjoner, kraftlinjer og industriens vilkår, akkurat som man gjorde det for 40 år siden. Posisjonene og konfliktlinjene er like kjente og forutsigbare som regn i Bergen. Tallene og utfordringene er blitt større, men debatten og de politiske skillelinjene er som de alltid har vært.

Det er ett viktig unntak. På 1970-tallet var privat sektor fortsatt gjennomregulert. Takket være Høyre under Willoch, ble det slutt på å stå i kø for å få bolig, banklån og telefon. Det ble også mulig å handle uten å måtte skulke jobben, og det ble mulig å velge mer enn ett program på tv. Vi hadde ikke hatt det moderne tjenestesamfunnet uten den avreguleringen av privat sektor som Høyre initierte.

Det er på tide at Høyre også tar initiativ til å modernisere resten av politikken.

Det mest åpenbare moderniseringsbehovet er i offentlig sektor. Vi står i fare for å segne under vekten av helse- og omsorgsoppgavene det offentlige har påtatt seg om vi ikke finner nye måter å organisere og finansiere oppgavene på. Det handler om mye mer enn effektivisering i snever forstand. Vi trenger en debatt om det offentlige skal ha ansvaret for alt vi trenger av helse- og omsorgstjenester, eller om noe etterhvert kan overlates til den enkelte selv. De fleste har selv ansvaret for tannhelse, så hvorfor ikke også for muskelspenninger og menisker?

Vi trenger også debatt om hvordan det offentliges tilbud skal finansieres. Skal alle offentlige tjenester være skattefinansiert, eller er det på tide i større grad å innføre brukerfinansiering? Mange av kundene i eldreomsorgen om 10-15 år vil være velstående sekstiåttere, så det er vanskelig å se hva motforestillingene mot brukerbetaling egentlig skulle være.

Ikke minst trenger vi en debatt om selve forvaltningssystemet for offentlige tjenester. Hvorfor skal kommunene være tjenesteprodusenter? Det kan være gode historiske grunner til at sykehjem og skoler er eid av det offentlige, men det følger ikke av det at driften skal være del av forvaltningsapparatet eller at de ansatte skal være kommuneansatte. Kanskje vi trenger en avregulering også av offentlig tjenesteproduksjon?

Modernisering av politikken handler imidlertid om mer enn en revurdering av enkeltsaker. Det er enda viktigere å få en debatt om hvordan vi skal styre og hvem som skal ha hånden på rattet.

De største dinosaurene i norsk samfunnsliv er organisasjonene. De store nærings- og fagorganisasjonene er ektefødte barn av 1900-tallet (selv om et par av dem rakk å bli konstituert idet 1800-tallet ebbet ut). Det var da bondesamfunnet ble erstattet av industrisamfunnet at masseorganisasjonene vokste frem, og de nådde sin storhet i en periode da folk definerte seg selv mer ut fra gruppetilhørighet enn ut fra individuelle egenskaper.

Det var ikke unaturlig at dette førte til et korporativt samfunn, der de store organisasjonene med rette kunne hevde at de talte på vegne av sine medlemmer.

Det er ikke slik lenger. De fleste av oss er medlemmer av en eller flere organisasjoner, men vi er det fordi det er hensiktsmessig, ikke fordi vi identifiserer oss med organisasjonen. Da skal vi også ha oss frabedt at organisasjonene uttaler seg om generelle samfunnsspørsmål på våre vegne.

Hvis det er tilfellet, er det på tide å sette spørsmålstegn ved organisasjonenes plass i styringssystemet. Er det rimelig at alt fra arbeidstidsordninger til pensjonssystemer skal høres, kommenteres og godkjennes av de store organisasjonene før Stortinget kobles inn? Eller er det på tide at demokratiet gjenopprettes og valgte politikere igjen tar styringen?

Venstresiden i norsk politikk har, i sin dyrking av "den nordiske modellen", valgt å forherlige arven fra 1900-tallet. Det er derfor bare høyresiden som kan bringe norsk politikk inn i vårt århundre. Det er utfordringen til Høyre - og partiets store mulighet.

 Victor D. Norman er professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole. 

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 8.5.2010. Teksten er et utdrag.