Partier fra fortida

Les innlegget som ble trykket i Dagsavisen 8.10.2009 og svar på oppgavene.

Oppgaver

1. Hvem er Stein Ørnhøi?
2. Gjengi Ørnhøis beskrivelse av partiene med egne ord.
3. Hva mener han med at "Høyre bar de lengste 17. mai - sløyfene"?
4. Hvordan begrunner han at skillet mellom borgerlige og sosialistiske partier er tøvete?
5. Hvem var Belsebub (Beelsebul)? Og hvorfor bruker han dennne "figuren" her?
6. Hva mener Ørnhøi med at å være medlem av Arbeiderpartiet er en livsstil?
7. Hva tror du Ørnhøi legger i at partier i Norge dekker over de viktige og grunnleggende konfliktene? Bruk eksempler.
8. Gjengi Ørnhøis hovedbudskap i innlegget med egne ord og drøft det.
   
   

Kilde

Partier fra fortida

Det gjør vondt å si det, men av de norske partiene er det Fremskrittspartiet – sammen med SV riktignok - som er mest i pakt med sin tid. Moderne er ikke Frp. Det de står for er nygammelt – eller like gjerne gammelt nytt. Men som høyreparti representerer de holdninger og meninger som dessverre er rikelig til stede i dagens seinkapitalistiske samfunn. De andre partiene har sine røtter i en annen tid og i en annen politisk virkelighet.

Det som formet Venstre og Høyre var forfatningskampene på 1800-tallet. Med unionsoppløsningen i 1905 var saken avklart og forvitringen av Venstre tok til. Høyre forsonte seg straks med tapet av Oscar II og fant seg til rette i et selvstendig Norge. Etterhvert ble det også Høyre som bar de lengste 17.mai-sløyfene. Høyre er en slags permanent tilstand – en refleks av andre partiers posisjoner, en evig forsvarer av det som til enhver tid er. Slik var det til Frp dukket opp.

Arbeiderpartiet ble skapt av kampen for politiske og økonomiske rettigheter for den halvdelen av befolkningen som tilhørte arbeiderklassen. Så fortsatt burde de ha oppgaver å løse både her i landet og ikke minst internasjonalt. Med tilknytningen til USA og NATO ble solidariteten med den fattige del av verden brutt. Og med økologi som like politisk definerende som økonomi, kom Ap i bakleksa. Troen på den evige økonomiske vekst kom i konflikt med nye økologiske innsikter. Og med EU kom nye konflikter. EU ble visjonen som de gamle sosialdemokratiske partiene klamret seg til. Dermed kom bruddene til venstre. Vi fikk SV her i landet, men også i andre land har en hatt den samme utvikling med venstreutbrudd fra sosialdemokratiet.

Vi har altså en partiflora som i liten grad samsvarer med de politiske interessene og konfliktene i dagens samfunn. Skillet mellom borgerlige og sosialistiske partier er tøvete. Jens Stoltenberg er en dyktig statsminister og en svært hyggelig fyr, men han er ingen sosialist. Men det er nok Sps Lundteigen, selv om han selv aldri har definert seg som det. Og – bevare min munn – i strategiske spørsmål er Dagfinn Høybråten langt nærmere SV enn deler av Arbeiderpartiet. Det gjelder internasjonal solidaritet – u-hjelp – og det gjelder EU. Og i forsvars- og sikkerhetspolitikken snakker jeg ofte lettere med folk fra Venstre enn med tradisjonelle Arbeiderpartifolk.

Holdningen til EU - ikke EU som utopi, men som realitet - skiller grunnleggende i norsk politikk. Motstanderne av medlemskap er det folkelige venstre. Det er sentrum mot periferi; sosialt, økonomisk og geografisk. Skillet går tvers gjennom Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi som deltok i Nei til EU lærte at de politiske skillene ikke går mellom «sosialister» og «borgerlige». Vi lærte at når det gjaldt politiske enkeltstandpunkter, var vi stort enige. EU-kampen ga rene konfliktlinjer, og derfor ble valgdeltakelsen ved folkeavstemninga på nesten 90%. Politikk ble viktig, og konfliktene var relevante. Derfor blir det også en idiotisering av norsk politikk når Lars Sponheim later som om SV representerer selve Belsebub. Halvparten av velgerne hans vet at det er tøv. Men fordi Venstre er et parti som ikke samsvarer med dagens konflikter, finnes det også venstrefolk som fortsatt tror på skrekkvisjonen om SV.

Jeg har ofte hatt lyst til å melde meg inn i halve Arbeiderpartiet. Men fordi det alltid er den andre halvparten som bestemmer, har jeg latt det være. Selv da Aps høyreside og Jens Stoltenberg i 2001 gikk på Nord-Europas største valgnederlag, greidde ikke den såkalte venstresida i Ap å vinne fram. De prøvde ikke en gang. Fornyelsen og nyorienteringen var det LO ved Gerd Liv Valla og SV som drev fram.

Arbeiderpartiet er et stort og solid firma med minst 1500 ansatte hvis du teller opp parti, regjering, storting, fylker og kommuner, valgte og ansatte, oppnevnte og sekretærer. I Ap kan du mene hva du vil, hvis du bare ikke forlanger at meningene dine skal bli tatt hensyn til. Det å være medlem av Arbeiderpartiet er en livsstil – en tilværelse. De to gangene EU-spørsmålet har tilspisset seg, har nei-folket i Arbeiderpartiet stilt opp. Men bare halvveis. De dannet sin egen organisasjon begge gangene – AIK i l972 og SME i l994. Og begge gangene gjorde de en dyd av det. Det var viktig at de synliggjorde at også Ap-folk var nei-folk, fikk vi vite. Tja, kanskje det.

Politiske partier i Norge dekker over de viktige og grunnleggende konfliktene i samfunnet. En fortsetter å pleie illusjonen om at venstre og høyre er det samme venstre og høyre som det alltid har vært, og at de gamle partiene er svaret. Men vi trenger i grunnen bare tre partier i Norge; ett rødgrønt venstre, et administrativt og snusfornuftig sentrum og et reaksjonært høyre. Men slik blir det nok ikke. For tradisjon, kultur og egeninteresse veier mer enn politiske holdninger og meninger.

(Innlegget er trykket med forfatterens tillatelse.)